Peru

Peru started nicely, at least relatively. We never got any documents in the customs for the bikes, despite asking numerous times for them. In return, we got caught in a customs checkpoint 200 kilometers down the road where they impounded both us and the motorcycles. Four hours later, one liter of Inca Cola and two packs of biscuits we regained our freedom and had plenty of fancy papers and stamps.

After a couple of days in the dessert along the Pan American we decided to head for the Canyon Del Pato, further on to Huaraz and down again to the coast. Sounded splendid, but just before the ascent started it turned out that Klaus´ bike lacked a good deal of compression. What was worse was that it was spitting fire from cylinder number one, between the two upper cooling fins. It wasn´t much doubt that Klaus had a bad challenge with the only part of the bike that can´t be fixed easily.

I immediately order the plug cable off to avoid further damage by the combustion, and order to march on up the canyon to Huaraz. After all, it was just 200 kilometers and less than a 3500 meter climb on gravel.

All in all it went fairly ok for him on three cylinders. The road is anyway in so poor condition that we´d to drive on first speed anyway. To move on at first speed takes time though, and after getting thrown out of all the hotels in the last village before darkness we end up sleeping at a cliff outside a tunnel for the hydro electrical plant. Due to temperatures differing a lot from day to night there´s quite some rocks falling, but we parks the bike and sleep close besides them to get shelter from falling rocks.

We arrived Huaraz the next day, and Klaus tore off the cylinder head. The crack starts vertically on both sides of the cylinder, the breaks off horizontally and goes all the way around the front half of the bore. An entire piece of the cylinder is due to fall off. We got our first sudden death on the trip. Number 5582 born in Copenhagen, sometime in 1938, has passed away Saturday 31th of July, in Huaraz, far up in the Andes Mountains.

To get anything done in a mountain town in the Andes is hard, either you think about bringing the block back to life, replace it or ship the bike somewhere so we had to get down to the lowlands again.

With the massive crack I decided to take out the connection rod and piston and drive easy and nice down to Lima, a distance of about 400 kilometers, despite the massive vibrations it will create. It´s really plague or cholera; keeping them in might cause the piston to snap the piece and push it up in the head and destroy it. To run it with only three pistons might warp the crank or even kill the con rods. However, the crank seems over engineered so we gamble and think it should be ok.

It went a little bit up from Huaraz before it started to dive down again. When we first get the downhill we roll for almost 70 kilometers with engines shut off, only starting it occasionally to give the gearbox some oil.

The vibrations are massive but we still make it to Lima, without any further damages. Totally 600 kilometers on three cylinders, which of the last 400 with so overwhelming vibration that even the most experienced dildo manufacturers would have studied the machine with big and wet eyes.

We got some friends in Lima, and soon get more of them which were of great help. Different options get assessed; fly in a new block, repair the existing, or as a worst case send the bike from Lima to South Africa where we easily can get in parts and is a parts depot for us anyway.

Import of used parts turns out to be hard, it´s illegal to import used parts, and if there is doubt you´re guilty. The last block was new a few decades ago, so it´s a no-go. Reparation get evaluated. Of course there is not one single Llama-Mechanic in Peru that cannot fix it, and fix it so well that it goes from Lima to the moon and back, then via Africa to Norway. But then again, it´s not them that have to drive the bike over obese mountains, through malariainfested jungles and temperatures from -20 to +45 the last 25 000 kilometers back home.

Costs, time and not exaggerated faith in the repairs makes the choice simple, but sad; the bike goes in a container from Lima to South Africa, and we´ll replace the block at the harbor in Durban. It´s the only safe option that is also the fastest and cheapest, which is crucial these days.

As I am simply too stubborn and stupid to ever abort something I´ll move on alone now, and Klaus will catch up by bus when he´s sorted the shipping. Hopefully I´m over the Andes when that happens so he can ride with me the last bit in South America. It´ll be almost like Che Guevara, and Klaus will be the new Fuser. Klaus “Fuser” Ulvestad is born.

Tormod

Peru

Peru startet fint, ihvertfall relativt. Vi fikk aldri noen documenter for syklene paa grensen tross iherdige forsoek. Til gjengjeld ble vi tauet I en tollkontroll 20 mil lenger nedi gata og de beslagla baade oss og syklene. Etter en tre-fire timer, to pakker ritzkjeks og en liter Inka ColaI fangenskap var imidlertid friheten gjenvunnet.

Etter et par dager I oerkenen langs kysten bestemmer vi oss for aa dra til hoeylandet gjennom den saakalte Canyon Del Pato, videre til Huaraz og ned igjen til kysten. Planen var god den, men litt foer oppfarten starter viser det seg at det mangler en hel del kompresjon paa Klaus´ sykkel, og at den faktisk spytter ild fra sylinder nummer en, mellom de to oeverste kjoeleribbene. Det er ingen tvil om at Klaus har en utfordring med den eneste delen vi ikke kan fikse lettvindt.

Jeg beordrer umiddelbart at pluggkabelen tas av for aa hindre mer skade, og bestemmer at vi kjoerer opp til Huaraz og tar av toppen der for naermere innspeksjon. Det er tross alt bare 20 mil, og 3500 meters klatring paa grus.

Det gaar igrunn greit. Veien er uansett saa daarlig at det var uansett foerstegirskjoering 80% av strekningen. 16 mil paa foerstegir tar imidlertid noe tid, og det blir moerkt mens vi er midt oppi fjellheimen. Vi sover paa ei fjellhylle ved et kraftverk. Grunnet temperatursvingninger er det endel stein som faller ned fra fjellet saa vi maa parkere saa vi ligger I dekning ved siden av syklene for aa ikke faa stein I planeten.

Vi ankommer Huaraz neste dag, og Klaus tar av toppen. Sprekken I blokka er mer massiv enn antatt, vertikalt ned paa begge sider paa midten av sylindren, for deretter at den vrir av horisontalt rundt hele fronten. En hel bit av sylindren er klar til aa falle av. Vi har vaart foerste virkelig doedsfallet paa turen. Nr. 5582, foedt en gang iloepet av 1938 I Koebenhavn, doed loerdag 31. juli, 2010, Huaraz I Andesfjellene.

Det er imidlertid ikke saa let aa gjoere noe helst I en fjellby I Andes, enten det er snakk om mulig gjenopplivning, sending av ny blokk, eller sende syklen til en annen destinasjon hvor en kan faa tak paa blokk.

Grunnet den massive skaden faller valget paa aa splitte motoren, ta ut raade og stempel og kjoere pent og forsiktig de siste 40 milene til Lima, med massive vibrasjoner. Det var et av to onder; risikere at en bit av blokka loesner og odelegger toppen, eller risikere og vri veiva fordervet og kanskje oedelegge raader. Veiva er uansett billigst, og relativt overdimensjonert saa det burde gaa bra.

Det gaar videre oppover I hoeylandet til over 3500 meter foer det gaar ned igjen. Tynn luft og tre sylindre sikrer at vi unngaar fartsboeter. Naar det imidlertid beginner aa gaa nedover gaar det mye nedover. Vi triller med avslaatte motorer I 6-7 mil, kun avbrutt av korte oppstarter for aa smoere girkassa.

Vibrasjonene er massive, men vi kommer oss likevel til Lima. 60 mil paa tre sylindre, hvorav 40 med kun tre stempler og vibrasjoner som ville faat selv den mest durkendrevne grobian av en dildomaker til aa sperre opp oeynene.

Vi har noen venner I Lima, og faar fort flere som hjelper oss. Alternativer vurderes; fly inn ny motorblokk, gjennopplive motorblokk, eller I verstefall sende sykkel til Syd Afrika hvor vi bygger opp et stort depot deler uansett.

Import viser seg umulig, brukte deler er forbudt aa ta inn, og den siste blokka var ny for noen tiaar siden. Er tollen I tvil om delen er ny eller brukt er du selvsagt skyldig. Reparasjon blir vurdert og en rekke verksteder blir vurdert. Det fines selvsagt ikke en eneste lamamekaniker som ikke kan fikse skaden slik at syklen kan gaa fra Peru og til maanen og tilbake til Norge via Afrika uten problemer. Men saa er det heller ingen av mekanikerne som skal gjoere turen selv gjennom forskjellige avhoel opp til 5000 meter, gjennom malariainfiserte jungler og oerknener toerrer enn Vidar Theisen, og temperature fra +50 til Minus 20 celsius.

Kostnader, tid og liten tiltro til reparasjoner gjoer valget enkelt men bedroevelig; container fra Lima til Syd Afrika, og bytte motorblokk paa havna i Durban. Det er eneste sikre loesningen som ikke koster for mye tid og penger.

Siden jeg simpelthen er for vrang, dum og egenraadig til aa gi meg fortsetter jeg naa alene mens Klaus er I Lima og organiserer shippingen. Planen er at han tar buss etter, og da han tar meg igjen skal han faa sitte paa med meg da jeg kommer meg over Andesfjellene igjen I Bolivia. Det blir naermest som Che og motorsykkeldagboekene, saa naa snakker vi om Klaus “Fuser” Ulvestad.

De kommende ukene blir det relativt hard kjoering, tilsynelatende har jeg en ro-ro baat ventende I Sao Paolo I midten av September, og 5000 kilometer aa kjoere for aa komme dit. Vi har gaatt paa en baade finansiell og tidsmessig smell paa det verst tenkelige tidspunkt, men Herren ser jo til sine, saa vi kommer oss nok I maal uansett.

Tormod