Avreisen og de første dagene

Så kom vi da på veien, og det kun 16 dager etter planlagt avreise. Selv sa jeg for over et år siden at jeg antok at vi ville bli minst 14 dager forsinket ved avreise, og jammen fikk jeg rett. Jeg har tydeligvis vært på tur med meg selv tidligere.
Den siste uken før avreise var ting som normalt, man løp rundt seg selv og tenkte på alt en burde gjort, uten å være i stand til annet enn å skrive ned tingene på huskelisten, samt ha dårlig samvittighet for det. Det hadde vel vært noe radikalt galt om det ikke var slik.
Den første uken forløp uten noen hjerteinfarkt eller andre stressrelaterte sykdommer, og med kun et toppakningshavari, 10 overopphetninger av motor og en motor og en girkasse som måtte fragmenteres, til tross for at tilbakelagt distanse var på over 600 kilometer.

Dag -1
ABM Reklame ved Roy Mathisen hadde som sedvanlig sponset oss med profileringsmateriell samt dekorering av syklene. Dette kunne vi nok ha gjort for et par uker siden, men det er jo godt med alt man kan utsette slik at fremtiden ikke blir tom for gjøremål. Dessuten vil vel ingen ha gamle klistremerker på syklene, who want yesterday papers liksom? Syklene ble i hvert fall feiende flotte som det heter blant feiere og sopere. På begge kassene ble det laget store verdenskart med reiseruten, slik at vi med god trygt kunne legge igjen GPS’, som vi for øvrig ikke hadde råd til og derfor aldri kjøpte.

Day -1
Roy Mathisen of ABM Reklame [an advertising company] had sponsored us with stickers and other stuff to be used to ‘market’ ourselves, and to decorate the bikes. Could have done this weeks ago, but then we wouldn’t have anything to do in the future, right? Anyway, now the bikes looked great. The lids on both boxes got a world atlas with the planned route, so we wouldn’t have to use the GPS, which we had not been able to afford anyway.

Week 1

We’re on the road, just 16 days after the planned departure. This is exactly what I predicted a year ago, obviously because I’ve been travelling with myself before.
The last week before we left, things were as usual; running around thinking of all the things one should’ve done, but only being able to write down what to do on a ‘to do’ list, and having a bad conscience about it. Guess something would have been REALLY wrong if thing hadn’t been like this.
The first week passed without any heart problems or other stress related illnesses, and with only one Nimbus cylinder head gasket going kapoof, 10 engine seizures in 600 kilometres and – subsequently - the complete fragmentation of engine and gearbox once we made it to Copenhagen.

The bike before ABM do the final touch

The GPS is assembled on the bike
Da bike is ready to go

Dag 0
Dette var dagen for første desperasjonspakking og offisiell start av turen med avreise fra Toten. Syklene var etter dekoreringen losjert inn i min gode venn og bonde Hans Martin Glemmestads låve. Kjøretøyene mine har det ofte som Josef og Maria, ingen vil ta de inn i varmen, så de må ta seg til takke med en stall i beste fall. Eslene og de ullbekledte lammekotelettene er heldigvis i dagens samfunn blitt reinkarnert som frese- og bormaskiner, verktøy og andre kjøretøyer så alt i alt koste syklene seg.

Day 0 [Day-oh! Daaay-oh! etc.]
This was ’The Day of Desperate Packing’ and official departure from the town of Token. After being decorated the bikes went into my good farmer friend Hans Martin Glemmestad’s barn. My bikes often are like Josef and Mary; nobody wants them indoors, so at best they have to make do with a barn. These days the donkeys and the wool-clad lamb chops seem to have been reincarnated as various machine tools and vehicles, so the bikes didn’t seem to mind.
We packed all our belongings still at Toten, save for what we forgot. The official departure had to be from Raufoss in Toten, as I’ve never regretted leaving from this particular industrial-cowboy-village. If this was my last memory of ‘home’, I’d never feel homesick.
We left from Lena after having chased away the assembled World press corps and bidding our families goodbyes, and headed south. Thankfully it rained to hard that sunburn and dehydration would be the least of our worries. My dad followed us on his Nimbus until he was sure we had left the county, and then we had no support vehicles left.
Our first pitstop should have been at Lazy Boyz in Oslo, but Klaus’ engine, wanting to stay in a dry tunnel along the way, decided to seize. Threats of severe punishment and readjusting the carb for a fatter mixture got it going again. Eventually we made it to Lazy Boyz, hanging around to chat and thanking them for the pudding-basin style Davida helmets [product placement] they had sponsored. Then we went on, saying goodbye to Klaus’ family. That first leg took 9 hours, about three times as long as normal. Déjà vu all over again…

Packing at Toten

Vi fikk pakket på plass alle eiendeler som var lokalisert på Toten, bortsett fra det vi glemte da selvsagt. Den offisielle avreisen var egentlig planlagt fra Raufoss på Toten, da det er det stedet som er best å reise i fra av alle stedene på hele Toten. Jeg har aldri angret på å forlate Raufoss o g antok at om denne industri-cowboy-landsbyen var mitt siste minne fra Toten ville jeg ikke få noen hjemlengsel. Imidlertid ble planene endret da hele tanken gav meg angst og indre uro.

Vi tok av fra Lena etter å ha jaget unna verdenspressen og tatt farvel med familien, og satte kursen sydover mot Oslo-byen og Holmestrand. Vi var svært heldige med været da det regnet så kraftig at dehydrering og solbrenthet ikke var den minste bekymring, foruten at vi fikk bevist vår teori om at det var glimrende og samle regnvannvann inni bagasjekassene hvor vi hadde tøy og reservedeler.

Leaving Lena Public Stonebridge

Min far fulgte oss på sin Nimbus til vi var trygt ute av fylkesgrensen, og etter det var vi helt uten support vehicles. Det vil si fullstendig alene i hele verden, og om vi hadde vært på Mars eller Bjoneroa hadde ikke hatt noen som helst betydning.

Første stopp skulle vært hos Lazy Boyz i Oslo, men ble i virkeligheten i Eidsvoldstunnelen for Klaus sin del. Klaus måtte dytte sykkelen de siste meterne ut av tunnelen da sykkelen fant ut at den enten ville bli inni den tørre gode tunnelen og derfor demonstrativt varmeskar seg rett før den kom ut. Etter å ha truet med pryl og lokket med fetere bensinblanding fikk vi med sykkelen videre og kom omsider til Lazy hvor vi fikk snakket en masse vrøvl og takket for de spesialdesignede KCCD-hjelmene de har sponset oss med. Videre gikk ferden videre til Slemdal for nok en veldig hyggelig farvelsekvens med Klaus familie. Først rundt klokka 10 ankom vi Holmestrand for dagens siste farvelsekvens, da en rekke bekjente ventet Klaus der. Turen fra Toten hadde da tatt 9 timer, mot normalt 3,5 med en en Nimbus. Dejavu liksom.

Note the helmet on the handle bar, specially designed and manufactured by Davida for KCCD09

Klaus, Tormod and Bjørnar Hansen from Lazy Boys

Klaus starts to smoke again

Dag 1
Nok en stor ompakking fra morgenen. Selvsagt hadde vi fordelt tingene som skulle pakkes på både Toten og Holmestrand for å gjøre utfordringene med og ikke glemme for mye mer interessant. Vi sprengjobbet hele morgenen med å pakke til neste offisielle avreise som var fra Holmestrand klokka tolv. Igjen stimlet det til venner og bekjente, og verdenspressen med fulle crew møtte atter opp og knivet om de få helikopterparkeringsmulighetene som er i Holmestrand sentrum. Da vi kom oss av gårde så var det rett tilbake til ”The Bat Cave” for å pakke ferdig. Dette tok et par timer lenger enn forventet, med det resultat at vi ikke rakk en TV-avtale vi hadde med NRK, og måtte ta til takke med et radiointervju hvor vi snakket så mye fjas at intervjukvinden ble helt forvirret og egentlig ikke skjønte at vi bare snakket fjas. Jeg er glad jeg slapp og høre resultatet.

Day 1

Another day of repacking everything again, just for the challenge. Had to get ready for the REAL official departure at noon in Holmestrand. Once again friends & family came by, as did representatives of the world press, inquiring about where to park their helicopters. Then back to ‘The Bat Cave’ to repack some more, delaying us for so long that a planned tv interview went down the drain and we had to make do with a radio interview instead. We got so silly about the whole thing that the poor interviewer woman got all confused and probably never figured we were just being silly. Glad I didn’t get to hear the result.

Last pit stop in Norway was in Sandefjord, at Klaus’ friend Aksel at ‘Sport 1’, who had sponsored sleeping bags, tents and other stuff. Then we had dinner at some old acquaintances before filling helium in our tires to better take the sea route to Strømstad. Back on land we were greeted by camera man Audun ”Claudio” Loftsgård, who was to ride with us on his modern Honda, and film us part of the way. 80 k’s later in Uddevalla in Sweden we called it a day (actually it was midnight). Cold Siberian winds swept across the parking lot where we had set up camp, but hat was no problem with our Nanok [blatant product placement, again] that had been tested on The South Pole as well as in Eastern Poland.

More packing

Official departure from Holmestrand Intl. Fish Market


Siste stopp i Norge var Sandefjord der vi var innom Klaus venn Aksel på Sport 1 som hadde fikset spons av soveposer, telt, primuser og diverse utstyr. Aftensmat rakk vi også hos noen gamle bekjente før vi måtte fylle ballonggass i dekkene og kjøre sjøveien østover via Ferder Fyr og til Strømstad. Sjøen var flat og rolig så vi nådde land igjen klokka ti.

Pherder Light House

Vel i land ble vi møtt av vår kameramann Audun ”Claudio” Loftsgård som skulle være med å filme et stykke. Vi klemte på ytterligere 8 mil til Uddevalla hvor vi la oss til utenfor Plantasjen etter midnatt en gang. Iskalde vinder fra Sibir feide over parkeringsplassen som var vårt hjem, men vi lot oss ikke affisere da vi hadde fått Nanok soveposer som var testet under polekspedisjoner til både sydpolen og Øst Polen.

Sweden by night