Busan, Korea-Tacoma, US of A

We went by way of South Korea, because other wise shipping from Vladivostok would be too diffuclt, and because riding through Japan required an expensive 'carnet de passage'. SK is supposed to be civilized enough for spoken language to be usable and for effective shipping. Wrong on both counts: We entered Busan, SK's largest harbor city, late in the evening, and tried for 400 kilometres to buy a city map with latin characters.


Still we found Busan, but it being a city of 4 mil. inhabitants we could have used that map. After many ardous tries we ended up in a bookshop asking for anything, like a Lonely Planet travel guide or something. When they finally looked like they understood what I wanted, they led me to some books with dinosaurs. Outside again, Klaus said two teens had shown up and looked at him, before screaming aloud and running away. It may be a while before we truly understand South Korea.


Mapless but with a useless compass we finally found a motel area. Some places they got aggressive and chased us away because we didn't speak any Korean, while other places they didn't get aggressive until we asked for a place to park the bikes. Then they chased us away. But in the end we located a place where the owner called for someone to interpret over the phone, and thus we were well recieved at got a place for the bikes too, and everything was cool.


Now the plan was to get the bikes shipped to the USA asap. Because of some minor delays in Russia we were 2-3 months behind schedule, and because of some serious frostbite I brought upon myself in the name of motorcycling, Alaska was a no-go (translator's note; and thus you missed the chance of meeting the truly bizarre ex-governor of Alaska). We'd head for the West Coast of the USA instead.


A contact in the shipping firm Wilhelmsen had found us a boat to Tacoma, right south of Seattle WA. Tacome is reportedly where the taco was invented, so we approved of the choice. It would be a few weeks before the boat left, enough time for the paperwork to be sorted. To make along story short, we ended up being sent here and there and everywhere, to shipping firms, agents, co-operators of shipping agents and shipping firms, few of which had any idea of how to handle said paperwork.


But after a full two weeks of this utter nonsense we got to ride the bikes aboard the ship ourselves, which at least gave us a feeling of finally being in control of the situation again.


----- Another two weeks later ---


We have reached Tacoma, and hopefully we'll get our bikes through customs today. The final plans for which direction to go isn't settled yet, but I think we'll head east, to get us some lobster on the other coast.

Som kjent dro vi til Korea grunnet at shipping fra Vladivostok var vanskelig, og Japan krever Carnet de Passage for å komme inn. Korea skulle være sivilisert nok så språk skulle være greit, og shipping skulle kunne ordnes effektivt. Det viste seg å være sannheter med modifikasjoner.
Vi kom inn til Koreas største havneby, Busan, litt utpå kvelden. De siste 40 milene hadde vi forsøkt å kjøpe veikart på engelsk noe som viste seg umulig. Vi fant allikevel Busan, men da en står midt i en by i størrelsesorden fire millioner oppstår et prekært behov for et bykart.

Etter å ha har prøvd de fleste bensinstasjonene vi kjørte forbi fant vi tilslutt en som snakket nok engelsk til at han kunne anbefale oss å prøve mega-mall’en ”E-mart”, de hadde nok kart. Mens Klaus ventet ute gikk jeg inn og omsider fant bokavdelingen. De snakket ikke engelsk, men ved hjelp av et russisk kart og kraftig repetisjon av ordet Busan fikk jeg tilslutt bekreftet at de hadde heller ikke kart. Da jeg spurte etter travel guides som for eksempel Lonely Planet for Korea lyste betjeningen opp, og tok meg med til ei hylle med bøker om dinosaurer. Jeg sa høflig at det var omtrent det jeg så etter, men at jeg dessverre hadde de i samlingen allerede.

Vel ute igjen kunne Klaus fortelle at to tenåringer hadde kommet mens han satt på sykkelen og begynt å stirre på han, for deretter at de skrek og løpte sin vei. Forstå Korea den som kan.
Uten kart men med kompass, som for øvrig ikke var til noen som helst nytte, fant vi tilslutt et område midt i byen som var fullt av moteller. Noen steder ble de aggressive da de skjønte at vi ikke snakket koreansk og kastet oss rett ut. Andre steder ble de ikke aggressive før vi spurte om å få parkere motorsyklene, med det resultat at vi ble kastet ut.

Omsider fant vi et motell der innehaveren ikke snakket mer engelsk enn de andre, men derimot hadde viljen til å kommunisere via en oppringt tolk. Vi ble godt mottatt, fikk parkere og alt var såre vel.

Planen nå var å bli kvitt syklene så fort som mulig og få de over til statene. Grunnet en marginal forsinkelse i Russland lå vi to-tre måneder etter skjema, og grunnet mine seriøse tidligere frostskader i motorsyklismens navn var Alaska et no-go nå. Valget falt derfor på USA’s vestkyst.

En kontakt i Wilhelmsen hadde funnet en båt fra Masan til Tacoma, rett syd for Seattle. Tacoma er som de fleste vet byen hvor taco ble oppfunnet, og nær Seattle så det var et godt valg. Båten skulle gå et par uker etter vår ankomst, men vi kunne sette syklene på Wilhelmsen sitt lager så fort papirarbeidet var gjort.

Det eneste problemet var at Wallenius Wilhelmsen kunne ikke gjøre papirarbeidet, det måtte en agent ta. Derimot kunne vår kontakt WW Korea anbefale en kar i Seoul som var en av verdens beste shipping agenter. Etter 5 dager, 5 påminnelser per e-post og 4 telefonsamtaler hostet han opp navnet. Etter ytterligere 4 dager, tre eposter og to telefonsamtaler fant verdens beste shippingagent ut at det var bedre om hans samarbeidspartner i Busan tok jobben. 24 timer senere fant hans samarbeidspartner i Busan at han ikke visste hvordan han skulle gjøre deklarasjonen, og sendte jobben tilbake til verdens beste shipping agent.

Verdens beste shipping agent beklaget situasjonen, og fikk omsider fortgang på prosessen. Fortgang betydde at han organiserte det på fire dager, slik at vi leverte syklene samtidig som båten la til kai og vi kjørte dem rett på. Det var fint å kjøre de på selv så du hadde kontroll på prosessen, om det ikke hadde vært for det faktum at vi hadde måttet sitte to uker på et hotellrom i Busan bare i påvente av at det skulle ordne seg.

Akkurat nå er vi i Tacoma litt syd for Seattle. Syklene er ankommet, og forhåpentligvis får vi ut syklene i dag fra tollagret. Planen videre er noe uvisst akkurat nå, men jeg tror vi kjører rett østover for å få oss litt lobster på østkysten. Lobster er kjempegodt.

Campaign for enligtning the public at a restroom in a Busan bar

UN Memorial Cemetery from the Korean war. A must visit place for western tourists in the early 50's. So delightful that most of the visitors decided to stay permanent. Three Norwegians had also sneaked in, probably from NORMASH and Merchant Navy. Usually when Norwegians die in service it's a result of syff or drinking and driving during R&R. What was the case here was not stated, so no speculations from my side.

The cemetery was perfect habitat for the wanderoos with lotsa nice trees and quiet environment


Down at the Port of Masan we were almost drowning in boredom so we took no chances. Utamakan keselamatan!

A Norwegian boat is required to keep the style of this serious project. The vessel was registred in the town I was born just to please me. I told the shipping company I was happy with anyboat, but they insisted to use this one to show their respect and re-routed it from a delivery to Santa Claus at the North Pole

Even Klaus got small next to the flat-bottomed hopper barge

Well on board, two weeks after we had hoped to get rid of the bikes. Instead of sitting and drinking coconut drinks at a tropical island we got to study the inside of a cheap Busan hotel. It was actually very interesting, and how often do you get the chance to do it after all?