Monday 14 February 2011

Alexandria 11th of February 2011

Saad Saghloul Square and the Corniche Street is boiling over of people. The atmosphere is somewhat reserved and tense till the big news come: Mubarak has stepped down. The atmosphere suddenly get ecstatic and those not already out there flock to the street.

Friday morning it’s clearly quiet before the storm. The streets are empty, and as we drive around with foreign bikes we quickly get hunted down by plain cloth police the checks passports, yells and wonder why we are here. That we are stuck awaiting ferry to Italy get responded with harassment and threats about what will happen later in the day, but we really don't have any other option than sit around here.

The ambience is reserved, tense and the streets are more or less empty. The military has fortified the port and central government buildings with APCs and tanks. Everybody knows the Friday prayer will be the turning point of the day, but it’ll be a peaceful day or turn into riots nobody really knows. It makes people as well as authorities nervous.

People Gather
The Friday prayer is over and it doesn’t take long before Corniche, the beach road is filled with marching people. Slogans get shouted from choir leaders with loudspeakers on pickup trucks and followed up by the masses. All ages is represented, and the ambience and so many kids presents gives and indicator that it might be a peaceful afternoon.

The police stays passive, and so do the military. The protesters march around, while others take a break with a cup of coffee and a shisha at the curbside restaurant along Corniche.

The news comes
I’m sitting at a cafe’ when uncontrolled exultation breaks out. Mubarak has stepped down. Everybody rushes up from where they are sitting at café’s and restaurants, hugging each other, congratulating and shout. The streets start to boil for real, the horn on the cars honk and the people compete about making most noise.

The celebrating people climb up on monuments at the square, dancing. People stands on the roofs of the cars sending up fireworks while shouting with joy.

A couple of hours later the celebration is even more intense. People rushes to the center from outskirts of the town. It’s evidently the day of the youth. Hassan that I speak to has broken his arm in the riots earlier, but says “We won, it was worth it!”

The young generation feel it was mostly their uprising. Mohammad says “Mubarak his administration hasn’t realized what the younger want and needs, and we’re sick and tired of corruption and misgovernment” Fazy says he hopes for more freedom.

It’s clear that it’s not only an optimism that rules today, it’s rather over-optimism. That the hardest part of the “revolution” is left is not a topic people want to hear about this day.

After a while I hide the memory card in my shoe, put in a fresh one and move over to where the military is present. Quite some civilians are gathered around an APC, while kids and girls get helped up on it by soldiers and taken pictures of. The cameras on the mobile phones are in constant use to immortalize the moment everybody regards as historic.

I recognize the soldiers and officers; it’s the same guys that took us in for checking us out a few days earlier when we arrived in town. They are friendlier now and I ask if all is well. “It’s a good day, it finally over and ended like I hoped says one of the officers, obviously relieved as it’s over and he can finally express his feelings and opinions.

Tormod

Saad Saghloul Square koker av folk og veiene til og fra er hardstappet med folk. Stemningen er tilbakeholden frem til den store nyheten kommer: Mubarak har gått av. Stemningen blir brått ekstatisk og de som ikke allerede er i gatene strømmer til.

Fredag morgen er det tydelig stille før stormen. Gatene er tomme, og da vi kjører rundt i gatene med utenlandskregistrerte motorsykler blir vi fort innhentet av sivilt politi, som sjekker pass, kjefter og lurer på hvorfor vi er her. At vi sitter fast og venter på en ferge til Italia blir besvart med sjikanering og advarsler om hva som er ventet utover dagen, men vi har nå ikke noe annet valg enn å være der.

Stemningen ev avventende, og gatene er mer eller mindre tomme. Militæret har befestet havnen og sentrale regjeringsbygninger med pansrede personellkjøretøyer og stridsvogner.Alle vet at fredagsbønnen vil bli vendepunktet, men om det blir en fredelig kveld eller om det blusser opp til opptøyer vet ingen og gjør både myndigheter og sivilister nervøse.

Folk samles
Fredagsbønnen er over, og det går ikke lange tiden før Corniche, strandveien, blir fyllt av marsjerende folk. Slagord ropes av forsangere fra høytalere på pickup’er, mens folkemassene følger opp. Alle aldre er representert, men stemningen og at så mange barn deltar tilsier at det kanskje vil foregå fredelig.

Politiet forholder seg passivt, og likeså med militæret. Demonstrantene marsjerer rundt, mens andre tar en pust i bakken med en kaffe og shisha på fortausrestaurantene.

Nyheten kommer

Jeg sitter på en kaffe da vill jubel plutselig bryter ut. Mubarak har gått av. Alle stormer opp fra kafe’er og restauranter, klemmer hverandre, gratulerer og roper. Gatene begynner å koke for alvor, bilhornene tuter om kapp med jubelbrøl fra folk.
De feirende klatrer opp på monumentene på Saad Saghloul Square og danser, folk står jublende på biltak og fyrvereri sendes opp.

Et par timer senere er feiringen enda mer intens, folk strømmer til fra utkantene av byen. Det er tydelig særlig ungdommens dag. Hassan som jeg snakker med har brukket armen i tidligere opptøyer, men sier ”Det var verdt det, vi vant”

Den yngre garde føler det var mest deres opprør. Mohammad sier ”Mubarak og administrasjonen ikke har skjønt hva de yngre vil, og vi er lei korrupsjon og dårlig styre” Fazy sier at han håper på mer frihet. Det er klart at det er ikke bare en optimistisk stemning som råder, men kanskje en overdrevent optimistisk stemning. At det vanskligste gjenstår er ikke mulig å få gehør for denne dagen.

Etterhvert beveger jeg meg litt ut fra folkemassene, mot der Hæren holder til. En god del sivilister er smlet rundt et pansret personellkjøretøy, mens barn og jenter blir hjulpet opp på kjøretøyet av soldater. Mobilkameraene brukes flittig for å forevige det alle anser som et historisk øyeblikk.

Jeg kjenner igjen soldatene og offiserene, de er de samme som tok meg inn til sjekk da jeg først kom til byen noen dager tidligere. De er vennligere nå, og jeg lurer på om alt er vel. ”Det er en god dag, endelig er det over og endte slik jeg håpet” sier den ene offiseren, tydelig lettet og fornøyed med utfallet.

Tormod



























































































1 Comments:

Blogger ElSolitarioMC said...

It must be cool to be there now!!!
Keep on speeding and fueling our dreams!!!

14 February 2011 at 06:18  

Post a Comment

Subscribe to Post Comments [Atom]

<< Home