King Croesus: Turister og ferie i Minsk

Det begynner sikkert å bli bra kjedelig å lese denne bloggen, det er i grunn ikke stort oppsiktsvekkende ting som skjer om dagen som er virkelig verdt å lese om. Vi har ikke hatt noen større problemer med myndigheter eller lokale røvere, vi har ikke møtt noen utpreget morsomme fylliker eller blitt ranet. Det hele har i grunn utartet seg som et rutineoppdrag så langt, inkludert et par mindre reparasjoner. Vi selv har det i særdeleshet hyggelig vi med en rekke nye og gamle bekjente, men det blir kanskje noe døvt å lese om selv om det er moro å oppleve det selv. Grunnet dette gjør vi nå et forsøk på å bringe beretningen som en fiksjons-dokumentar-novelle basert på virkeligheten:

May 4 - Tourists And Vacation In Minsk

By now this weblog may appear a bit of a boring read – not much happens that's worth writing about. We've had preciously little problems with the authorites, none with local robbers, and no particularly amusing drunks have entertained us. All in all it's just routine, including some minor repairs.

We've had a great time old and new acquaintances, but that's probably not as much fun to read about (translators note: I dare say....) than to actually experience. Therefore we'll try to write the blog as a reality-based fiction-documentary-novel (which the translator - horrified at the prospect of having to write all that drivel in English – decides to write down as a fact-filed list instead):

Den kjedelige beretningen fra virkeligheten om to forkomne nordmenn i det store utland fullt av russere som heter Oleg og er glad i fisk fortsetter i Minsk. Hovedpersonene Klaus og Tormod har nå reparert seg ferdig i Minsk, i hvert fall for noen kilometer, og er i godt humør og bevilger seg litt ferie for å være turister.

”O’boy, i dag og i morgen vil jeg være turist” sang Klaus der han satt på den slitne trekrakken mens tunga hang ut som på en glad Sankt Bernards hund. ”Det er jammen dumt jeg ikke har med den svært slitte og altfor trange svarte dressen og flosshatten hvor stoffet er slitt av på kanten av bremmen, for da kunne vi også fått oss noen damer” fortsatte han ivrig. Tormod satt ved siden av sykkelen sin og hadde akkurat tappet den for lunken olje og satt med fingeren inni dreneringshullet som fortsatt var vått, varmt og glatt etter olja som fortsatt sakte sivet ut. ”Ja, det hadde vært godt, men det går neppe siden du glemte dressen, og jeg kun har denne slitne Quicksilver-shortsen som er så tynnslitt at pungen henger til tørk”. Han så ned på shortsen og tenkte på de 25 landene og 6 årene som shortsen hadde vært med han i. Nå nærmest hang den ned i laser, som dåsa på et gammelt ludder som hadde tjent til sin pensjon blant negrene i Bronx. ”Det blir vel til at vi må sitte på hotelrommet og runke så det freser i taklampa igjen”. ”Neida, dette blir bra, vi kan i hvert fall se et par museer, ta en øl og sitte og se på damene” sa Klaus. ”Ok, så går vi da” sa Tormod.

Repairs finished, the duo is in good spirits and decide to play tourists for a while.

Klaus, cheerfully: ”What a pity I'm not dressed in my too-tight black clothes, they'd be perfect for chasing girls”.

Tormod (finger inexplicably stuck in engine sump hole after the lukewarm oil has been drained): ”Doesn't look good, I only have my 6-years-old-and-they-have-seen-25-countries worn-thin shorts. Guess it's another night back at the hotel taking advantage of ourselves.”

Klaus: ”Nah, it'll be okay, we'll see some museums, have a beer and ogle the ladies.”

Tormod: ”Ok then.”

Andrei gives them a lift to Hotel Orbits, and they decide to go see an exhibition about The Great Patriotic War (a.k.a. WW2).

Klaus og Tormod fikk sin gode venn Andrei til å kjøre seg fra verkstedet og ned til Hotel Orbita, som Tormod hadde bodd på i sine yngre dager da han hadde vært en ung og lovende motorsyklist. De sjekket inn og både forventningene og mulighetene hang som sennepsgass i lufta. ”O’boy, nå drar vi ned til sentrum og ser på museer for den store patriotiske krigen!” sa Klaus ivrig. ”Kjempeide” ropte Tormod tilbake, tunghørt som han var etter mange år på motorsykkel. ”Dessuten har jeg kjempelyst på å spise pizza og se KGB bygningen” la Tormod til mens han logret med øynene.

De hoppet på undergrunnsbanen på Pushkinskaya. Metroen var full av Hviterussere som likte å ta metro. ”O’boy, her var det jammen mange mennesker” sa Klaus og kjente det dirret av spenning i hele kroppen. Han hadde nemlig aldri tatt metro i Minsk før. ”Ja, her var det mange mennesker” sa Tormod. ”Det er jo akkurat som da søplebilen kom hver torsdag hjemme på Toten!” og tenkte lykkelig på sin barndom. Etter fire stopp hoppet de av igjen.

Først spiste de pizza nede på Fransikaya. ”O’boy , dette er den beste pizzaen jeg har spist noensinne!” sa Klaus og smilte fra øre til øre. Han hadde nemlig to ører. ”Ja, den var kjempegod” sa Tormod like fornøyd. ”Kom, nå går vi til museet for den stor patriotiske krigen” sa Klaus. ”Ja, la oss gå” sa Tormod og gledet seg kjempemye.

På museet var det mange bilder av krig og grusomheter. ”Krig er jammen grusomt” sa Klaus. ”Ja, jeg skulle ønske det var fred i verden jeg” sa Tormod. ”Ja, jeg og. Da jeg ser hvor grusomt krig er vil jeg slutte å samle på militærbiler og våpen, det er jo laget for å drepe snille mennesker” sa Klaus ettertenksomt. ”Ja, jeg skal selge begge panservognene mine selv. Jeg har ikke samvittighet til å ha dem så jeg sender dem til Sri Lanka da jeg kommer hjem” sa Tormod. Begge var tydelig rørt av inntrykkene de hadde fått.

They then take a crammed subway from Pushkinkaya to Fransikaya, have a pizza that both agree is great, and go see the exhibition, at which there are quite many pictures of war and related mayhem.

Klaus: ”War is really horrible.”

Tormod: ”Yeah, I wish the was peace on Earth.”

Klaus: ”Me too. Now that I see how horrible war really is, I'll stop collecting military vehicles and weapons, seeing that they are made for maiming and killing people.”

Tormod: ”Yes, I'll sell both of my armoured cars. My conscience cannot bear that I own such thing, so I'll send them to Sri Lanka as soon as I get back from this trip.”

Litt triste, men glade for lærdommen de hadde fått gikk de ned til den stor KGB bygningen lenger nedi gata. ”O’boy, det var jammen en stor og fin bygning” sa Klaus. ”Ja den var flott, jeg tror jeg ønsker å fotografere den” sa Tormod. Etter å ha tatt noen bilder kom en soldat med maskingevær og lurte på hva i helvete de drev med. ”Tourist” sa Tormod og soldaten sa ”Njet fotografi”. ”Unnskyld, jeg visste ikke at det var forbudt, jeg lover aldri å gjøre det mer. Jeg er så fryktelig lei for det” sa Tormod, så reiste de tilbake til hotellet.

Sad, but also uplifted at having learnt so much, they pass by the KGB building down the street. When Klaus takes a picture of it a soldier with a submachine gun ask what the f*** he's up to. ”Nyet photography!” Klaus apologizes sincerely and they return to the hotel, agreeing that it had been a great day.

”O’boy, dette var en kjempefin dag” sa Klaus. ”Ja, det har vært kjempegøy, og så har vi lært at krig er grusomt” sa Tormod og var tydelig fornøyd med dagen. ”Men nå legger vi oss, så er vi friske og opplagte for nye eventyr i morgen” sa Klaus. Klaus hadde liksom alltid vært så lur han.

Utenfor Museet for den Store Idiotiske Krigen, et museum som handler om hvordan Stalin vant over Hitler simpelthen fordi han hadde større bart

Outside the museum for The Great Idiotic War, a museum dedicated to the fact that Stalin beat Hitler because his moustache was bigger.

Russernes Iwo Jima

Olga Barkova på sine eldre dager. Bilde tatt av bilde på museet som var tatt av orginalbildet ved KGB's nasjonale statsarkiv og nekrologtrykkeri

Olga Barkova in her later years. Picture taken of museum picture copied from original picture at KGB's national archives & obituary printing facility.

Hesten som ble slått ihjel i "Forbrytelse og straff". Rascholnikov kan skimtes rett bak hjørnet til høyre i bildet om en ser på speilbildet i glasskåret som ligger til venstre på bildet