Kiev til Krim

Det er i grunn ikke så mye å si om denne delen av turen da det i grunn ikke skjedde så mye, og det lille som skjedde av festlige ting er best uoffentliggjort. Fra Kiev til Odessa hadde vi med Oxana som vi ble kjent med i Kiev. Hun var ”attorney” av yrke, så det var i grunn litt som ”Fear and loathing in Las Vegas” en stund, bortsett fra at hun var svært seriøs og overutdannet. Hun var imidlertid svært god å ha, da jeg ble tauet av sheriffen hele 3 ganger på de 50 milene fra Kiev til Odessa. Oxana forlot oss etter et par dager i Odessa, så mens hun satte kursen mot Kiev tok vi snareste vei til Kherson.

Kherson, den lille industribyen litt før Krimhalvøya er omtrent på størrelse med Gjøvik og har vært basert på tekstil og maskin industri så det er lite eller ingen turister der. Khersonittene er et svært vennlig folkeslag og har ikke spist mennesker på over 100 år. Vår mann i byen denne gangen var Misha, en vassekte hippie-rebel-biker-custombygger. Misha var som å se reinkarnasjonen av den ikke helt ukjente Harleymannen Jan Bråtebekk fra Gjøvik, både i kropp og sjel. Tidvis var det umulig å vite om han var våken eller om han sov, og kroppen var i bestefall et restaureringsobjekt etter 20 år med motorsykler, frostskader, ulykker og et kosthold som mest hørte til i San Fransico på slutten av 60 tallet. Misha og kona var vennligheten selv, så vi ble i leiligheten hans et par dager før vi reiste videre.

Not much to tell about this part of the trip, and what interesting stuff there was, is best left unpublished. Along with us from Kiev to Odessa came Oxana, a serious and overeducated attorney, so we played 'Fear And Loathing in Ukraine' for a while. In the course of 500 k's we had encounters with The Law no less than thrice, so she came in handy. After Odessa we aimed for Kherson, a small industrial town a bit before the Crimea Peninsuala.

Planen var å kjøre rundt Krim ned til Sevastopol på en dag, men vi fikk ikke reist før klokka tre så det skar seg. Derimot fikk vi en riktig uventet bondegårdsferie på veien. Misha kontaktet sin bekjente Anton på nord-vestkysten av Krim som sto ved motorveien og ventet da vi kom. Anton tok oss med inn på en mindre vei gjennom en landsby, videre inn i en enda mindre landsby, for deretter på en krøttersti, naturlig nok full av kuer,som gikk rett ut mot Svartehavet. Til slutt var vi på en gård som lå helt i havegapet. Det var fullt av kuer, kaniner, hunder, katter, kyllinger, dronter, lundefugler og gud vet ikke hva for slags dyr, foruten Antons foreldre som drev gården. Antons far var både guvernør, president og statsminister på gården som han sa, og likte å kjenne Svartehavsbrisen og drikke øl på tunet. Det ble svært sosial og minnerik kveld med selvfiskede reker og solid ukrainsk bondekost mens sola gikk ned over svartehavet og kuene kastet skygge på motorsyklene.

The Khersonites are good people, having given up cannibalism 100 years ago. Our man there was Misha, resident hippie-rebel-custombikebuilder. The genuine article. At times we couldn't tell if he was awake or not, and his body was – a best – due for restoration after 20 years of biking, frostbite, crashes and a 'San Fransisco in the late 60's' inspired diet. We stayed in the extremely friendly Misha & wife's apartment for a few days before riding on.

Neste dag kjørte vi rundt kysten via Jevapatoria og ned til Sevastopol. Vi hadde en punktering, og i tillegg klarte vi å sause bort utrolig mye tid så vi nådde ikke Sevastopol før nærmere 11 på kvelden. I Sevastopol hadde vi en rekke kontakter som ikke svarte på telefonen, så vi var mutters alene men fant tilslutt et billig hotellrom på egenhånd. Sevastopol er en liten by omtrent på størrelse med Gjøvik og var i sin tid base for Svartehavsflåten, og dermed lukket sone. I dag er det en flott by med en del turister, og noen fastboende vestlige utlendinger. Vi var turister en hel dag, før vi satte kursen syd-øst mot Yalta dagen etterpå.

Didn't get out of town until 3 pm, so we scrapped the idea of riding to Sevastopol in one day. Instead we ended up with friends of Misha's, who met us en route and lead us, on increasingly smaller gravel roads and villages, to a farm right on The Black Sea. The farm was a virtual Noah's Ark of animals, and Antons dad claimed to be the governor, president & prime minister of the place. He also liked to sit in the Black Sea breeze and drink beer. It was a memorable evening of eating self-caught shrimp and massive Ukrainian farmer's food, while watching the sunset and the cows' shadows on our motorcycles.

Motorveien fra Kiev til Odessa, 500 km med svært god vei
Her kjørte vi bensintom for tre år siden så jeg måtte stoppe for nostalgiens skyld

Ran out of gas here 3 years ago, had to stop to commemorate that moment.

Oxana og Klaus på stranden. Oxana uttales nesten som Xenon, men noe forskjellig.

Oxana & Klaus on the beach. 'Oxana' is pronounced almost like 'Xenon', but is very different.

Stranda i Odessa. Mye fint å se på som ikke er bra for blodtrykket

Nice view on the Odessa beach, but not good for your blood pressure.

Dom Pavlov var stedet vi bodde i Odessa. Pussig nok er Dom Pavlov også et av Sovjettidens mest berømte galehus, lokalisert i Kiev. Tigerteppet kledde ihvertfall de spesialdesignede Davidahjelmene fint

Stayed in Dom Pavlov in Odessa. Coincidentally, in Kiev Dom Pavlov used to be one of the most famous madhouses of the Soviet era. Odd. Note how the tiger blanket matches the Davida crash helmet.

Slava var kaptein i politiet og ble merkelig nok venner med oss, sikkert for det sitter en gammel police-motor i syklen min. Selv kjørte han customisert Dnepr med råder fra Lada og bakfelg fra Opel

Police Captain Slava ended up being friends with os, possibly because my Nimbus engine is an ex-police one. Slava rides a custom Dniepr with Lada transmission and rear rim off an Opel.

Oxana på Slavas sykkel

Oxana posing on Slava's bike.

En fyllik som så ut som en leiemorder. Han så logoen vår og lyste opp, og ropte "For Death" gjentatte ganger. Artig kar han leiemorderfylliken.

A drunkard who looked like a hired assasin. He noticed our logo, lit up and yelled, repeatedly, "For Death"!

Hun ville gifte seg med Klaus og kledde seg opp og greier, men Klaus skjønte hun kun var ute etter Nimbusen, så han nektet og tok en øl istedet.

Ready to marry Klaus on the spot, se dressed up nice and well, but he figured she only wanted him because of the bike. So he declined, and got himself a beer instead.

Nok en fyllikvenn, denne fra Moldova. Han likte korupsjonen her for da kunne han kjøre i fylla. Han hadde hatt nær 1000 damer sa han, foruten at han akkurat hadde tapt 3000 euro på kasino. Men han var like blid, tiltross at han hadde tapt masse penger og vi drakk opp brennevinet hans.

Another drunk friend, this time from Moldova. Thought corruption was fine, it allowed him to drive drunk. Had balled almost 1,000 ladies, he said, and lost 3,000 Euros at the casino. as mild as a sheep, though, even when we drank all his liquor.

Ankomst Kherson, her foran Debuska Leninstatuen midt i byen

Misha, den lokale motorsykkelguru, rebel og hippie.

Misha.

Ukrainsk Ringbjørn. Den gikk konstant i ring i buret sitt og ville nok ut, men den hadde hatt en feide med borgwermesteren i Kherson grunnet en skattesak så han måtte sitte inne.

Ukrainian bear, walking in circles inside the cage. Was locked up because some disagreement over taxes. 

Typisk ex-sovjetindustriområde. Helt herlig gufs fra fordums tider

Typical industral area of the former Soviet Union. 

"Hei, jeg kom gjennom vinduet jeg" sa Klaus og smilte som en glad kenguru som har blitt klassens beste i stavhopp.

Misha fikser Klaus sidevogn

Vova med sin customsykkel. Vova var en hyggelig kar og var tolk for oss

Vova with his custom bike. Nice guy, was our translator.

The master and his masterpiece. Bemerk ramma, vanvittig flott jobb gjort med et minimum av ressurser. Her har de den riktige attituden og er sanne custombyggere.

The Master and his masterpiece. Note extended rear frame, great job done with few resources. Out here they have the proper attitude and are real custom bike builders.

Vadim var vår andre tolk i Kherson. Han hadde vært et halvt år i Norge på det gudsforlatte stedet Bøverdalen. Hyggelig kar som vi kanskje møter igjen i USA da han skulle flytte over dit i sommer.

Vadim was our other translator. He had lived in the godforsaken town of Bøverdalen in Norway for half a year. We may meet him again in the USA, as he'll be moving there this summer. 

Porten til Krim, rett før gode gamle Armiensk hvor vi hadde et helvete med sheriffen sist

The gate to Crimea, right before Armiensk, where we had a lot of trouble with The law last time around.

Vel fremme på Antons gård ved Svartehavet

Anton's farm on The Black Sea.

Møøøø-møøø i solnedgangstider

Moohs and sunset.

Tolik, Antons far var guvernør, president og statsminister på gården som han sa. Dessuten likte han å gå rundt på tunet og drikke øl og trekke inn sjøluft, dessuten røyke Bond-sigaretter for de kunne han røyke i ett sett uten å få vondt i halsen. Fantastiske folk og et av de beste minnene fra Ukraina

Drinking beer with Anton's dad was one of our best memories from Ukraine. 

Kamazkolonner er alltid en drøm å havne bak.

It's always such a joy to end up behind a convoy of Kamaz trucks....

Anton, eller Lille-Klaus blandt enkelte var en alle tiders fyr og likte å kjøre Nimbus

Anton was a great guy, and liked riding the Nimbus.

Oj, ble visst plutselig mørkt idag også

Endelig svartehavsbris på syklene igjen etter 3 år. Her ved det vestligste punktet på Krim

A Black Sea breeze caresses the bikes once again, 3 years later. Here at the westernmost point of Crimea.

Sååååå langt kom vi før 500kilo Nimbus innså er 22 flodehester er i minste laget for å kjøre cross på stranda

This is how far our 22 ponies got us on the beach, before getting stuck in the sand.

Ukraina på sitt beste, sinnsyke åkre, vanningsanlegg og åkersprøyter brede som kjeften til Kim Larsen