Kerch til Samara

Etter det ufrivillige ekstraoppholdet i Kerch kom vi på veien igjen etter en uke. På fire dager har vi kjørt via Krasnadar, Rostov na Don, Stalingrad, Saratov og til Samara, i alt ca 2200 kilometer og blitt tauet av sheriffen i gjennomsnitt seks ganger hver dag. Veiene har vært svært mye bedre enn ventet og det har i grunn ikke vært noe større problemer.

Dagene i Kerch da vi ventet på dokumentene ble lange selv om de ble brukt på vedlikehold og kontorarbeid. Jeg hater slike lange stopper for da får en tid til å tenke over hva en egentlig driver med og hva en har blitt til med årenes løp, noe som ikke alltid er like hyggelig. Da man kommer på veien igjen er en atter fri og opptatt hele dagen slik at en også får fri fra seg selv og bruker all energi på å suge til seg nye inntrykk, finne riktig vei, spise og unngå å bli flue på lastebilgriller.

Uansett, vi ble godt tatt vare på i Kerch, og onsdag klokka 2 kom Piraten med den gule konvolutten vi hadde ventet på som griser venter på maten sin bak den store grind. Vi tok 7 fergen over det lokale Drøbak-sundet og snek oss gjennom tollen som tyver om natten. Vi kjørte til klokka tre på natta og la oss til blant en haug lastebiler i en landsby. Da vi våknet opp i 7-tiden var alle lemmer som stakk ut av soveposen spist opp av mygg og andre udyr, foruten at det viste seg vi lå midt i byens grønnsaksmarked, og rundt oss vrimlet det med agurkselgere. Agurker er liksom Russlands banan, og svært populært her.

Vi blåste på videre og kjørte hele dagen, kun avbrutt av en pitstopp for å etterdra et topplokk og bytte olje. Ved mørkets frembrudd kom vi til en passende truckstopp og fikk et 15-dollars dobbeltrom og en dusj før vi reiste videre dagen etterpå.

Neste ettermiddag kom vi til Volgograd, eller Stalingrad som det fortsatt heter på Toten. Stalingrad var et av de mest populære stedene å slåss under krigen, og folk reiste helt ifra Vladivostok og Tyskland for å slåss her. Engelskmennene og franskmennene ville også være med, men engelskmennene var for opptatt med te-høsten, og franskmennene var opptatt med å få i hus den rekordstore croissant avlingen dette året. Imidlertid satte både russerne og tyskerne alle kluter til og sloss så fillene føyk. Russerne på sine side ofret cirka en million mann, foruten alle bygningene i hele byen. Tyskerne bidro med mye artilleri, panservogner og annet high-tech ”demolition-equipment” slik at de virkelig kunne holde på til det ikke var igjen noe som helst. Resultatet var imponerende; i dag er det kun igjen noen mursteiner fra en vindmølle bygget på 1800tallet, som ironisk nok ble bygd av tyskere, resten av bygningene er fra etter krigen.

Av alle populære stedene og slåss i Stalingrad var det særlig et sted som var mest populært, ”Hill 102”, rett og slett den lokale Hamburger Hill. Her sloss de om mulig enda hardere enn ellers i byen, for alle hadde fryktelig lyst på denne bakketoppen. Det var riktignok veldig fin utsikt herfra, men at det var så populært forstår jeg egentlig ikke. Uansett, på denne toppen hadde de bygd et svært minnemonument over denne fantastiske innsatsen som var lagt ned under krigen. Det var en stor park der rosinen i pølsa var en 83 meter høy statue over Mor Russland med sverd, en stor rund bygning med navnet på 7200 falne skrevet med mosaikk, og restene av den tidligere omtalte vindmølla.

Selv om Stalingrad var et fint sted måtte vi videre, og etter en kort tur innom en butikk for å kjøpe kveldsmat fortsatte vi videre til det ble mørkt. Siden alle reiseguider sier at det er både livsfarlig og dødsfarlig å villcampe i Russland kjørte vi av motorveien og villcampet. Vi lagde en super-omelett, og la oss og sov en 5-6 timer før vi reiste videre klokka 7 om morran (ja, du leste riktig, vi reiste klokka 0700).

I Saratov forsøkte vi å kjøpe et SIM-kort, noe som viste seg umulig uten fast adresse i Russland. Imidlertid kom det to karer og slo av en prat, og resultatet var at den ene av dem, Sergej, forærte oss sitt simkort. Det er egentlig utrolig hvor hjelpsomme og snille russere er. Jeg vil gå så langt som å si at Russland er et av de mest takknemlige og givende land å reise i hvis du er villig til å overkomme språkproblemer og byråkrati, og det er mye på grunn av folkene her, foruten en storslått natur og flashbacks fra sovjet-tiden.

Etter å har forlatt Saratov kom vi til et av de mest fascinerende stedene så langt på turen, med et navn som jeg har gitt opp og både uttale og skrive om til normale bokstaver. Typisk nok var vi så stresset at vi knapt fikk filmet og fotografert, noe som har irritert meg konstant siden jeg forlot stedet. Byen var som et dataspill, en skikkelig zombie-town. Det første som møter oss er et stor gassfelt med pilotflammer som står og brenner i skumringen. Neste vi kommer til er en død skog. Trærne er helt svarte og står i en grønn-svart sump. Vi kjører litt videre og kjører inn i et røykteppe så svart at vi ser kun 10 meter foran oss og vi sliter med å puste. Plutselig er veien stengt og vi må bestikke oss videre med et klistremerke. Ytterligere en kilometer er veien slutt og det blir ren skjær terrengkjøring. Tidvis er det gjørme som er kullsvart, antageligvis grunnet oljesøl, og langs veien kan vi skimte gamle oljepumper som står og jobber døgnet rundt med å tilgrise omgivelsene. Mens vi kjører i krabbefart blir vi jaget av noen rabiesbefengte skabb-rever av noen bikkjer, så det er ikke så fristende og stoppe for å ta bilder. Da vi kommer oss ut av byen er det bekkmørkt, og da vi forsøker og ta inn på et motell får vi beskjed om at de har stengt. Noen kilometer videre finner vi heldigvis en truckstop der det er trygt å sove ute.
Neste dag ankommer vi Samara, men typisk nok har vi ikke fått tak i noen folk på forhånd. Etter normal prosedyre begynner vi bare å kjøre rundt på måfå, og det funker som vanlig. En lokal biker tauer oss inn, og da han ikke snakket engelsk ringte han ei venninne som sa vi skulle henge oss på han og dra til en kafé’ der det var noen andre bikere. Nede på kafeen møtte en amerikaner, jenta vi hadde snakket med, Sergej, Andrei og et par andre. Etter noen telefoner dro vi til Night Wolves MCC’s (Night Wolves er Russlands eldste og største MC klubb med 30 chapters, og er en meget seriøs og hjelpsom organisasjon) lokale og møtte blant annet Arthur som snakket svært bra engelsk og var en bereist mann, foruten en Andrei til. Andrei# innkvarterte oss i et gjestehus han hadde, så vi fikk et helt hus for oss selv, foruten tilgang på høytrykkspyler og andre nyttige ting for å klargjøre syklene for Kasakhstan.

I skrivende stund er syklene klargjort for Kasakhstan og vi har fått tak på kart for resten av turen til Vladivostok. For Kazakstan har vi måttet endre reiseruta noe; Veien fra Uralsk til Aralsjøen er visstnok ufremkommelig med mindre du kjører off-roader og ikke en 500 kilo tung Nimbus. Vi kjører nå videre i Russland og kjører inn nord for Astana, så ser vi hvor langt vi kjører i Kazakstan før vi får problemer med at visumet går ut.

On the road again, after a one-week involuntary stay in Kerch. In four days we've ridden by way of Krasnadar, Rostov na Don, Stalingrad, Saratov & to Samara, and been busted by The Law six times a day on average. Roads are good, and we've had no major problems.

The days in Kerch waiting for documents have been long, time being spent on maintenance and office work. Hate these long stopovers, because they give you time to think about what the f**** you're doing with your life and what you have to show for it after all those years. Not always a nice thought. But when you're on the road again you're off from your own thoughts, using all your energy taking in new impressions and trying hard not to become a truck hood ornament.

Nevertheless, Kerch treated us well, the papers arrived and we took the 7 pm ferry, sneaked through customs like thieves in the night and rode until 3 am before passing out amongst a bunch of trucks in some village. When we woke up all exposed body parts had been eaten by mosquitoes and other bugs, and we found ourselves at the vegetable market, surrounded by cucumber sellers. Cucumbers are the bananas of Russia, and really hot items around here.

We rode on all day, stopping only for re-tightening a cylinder head and an oil change. When darkness fell we reached another truckstop and got ourselves a $15 motel room and a shower.

Next afternoon we reached Volgograd, formerly Stalingrad, a place so ideally suited for fighting, that in WW2 people came all the way from Vladivostok and Germany to do so. At the time the Brits were busy harvesting teas, and the French were breeding croissants, thus missing out on the whole thing. Nevertheless, the Russians and the Germans went for it big time, the former losing a million men and all the houses, courtesy of German artillery, tanks, armoured cars and other hi-tech demolition equipment. Today only a 19^th century windmill remains – which, ironically, was built by Germans – while the rest of the city dates from after the war.

Of all the excellent places in Stalingrad to fight, the most popular popular place was 'Hill 102', the local 'Hamburger Hill'. Nice view from up there, and now an enormous war memorial has been built on top; a 83 metres tall statue of Mother Russia brandishing a sword, and a mosaic with 7200 names of fallen soldiers. Plus the remains of the windmill mentioned above.

As nice a place as Stalingrad was, we had to move on, bought some food and continued until darkness fell. All guidebooks claim that camping in the wilderness is deadly dangerous, so we rode off the freeway to camp in the wilderness. After downing a super-omelette we slept for 5-6 hours, and rode on at 7 am.

In Saratov we tried to buy a SIM-card, apparently impossible without a fixed address in Russia. Then had a chat with two guys, one of which – Sergej - gave us his. Russian are really helpful and nice. Thanks to the people here, Russia may be one of the nicest and rewarding countries in which to travel, if you can deal with linguistic barriers and the bureaucracy. Great nature and flashbacks to the Soviet era, too.

Having left Saratov, we arrived at one of the most fascinating places so far. It had a name I cannot pronounce, much less write down using normal characters. Typically, we were too rushed to film or take photos there, which has been nagging me ever since I left the place. Basically it looked like some enormous computer game, a decent zombie town.

First thing greeting us was the sight of a natural gas producing area, pilot flames burning in the dusk. Next thing we saw is a dead forest. The trees were all black and stood in a green-black swamp. We rode further along and into a fog so dense we could see all but 10 metres ahead of us, and it was difficult to even breathe. Then suddenly there was a road block, and we had to bribe our way to a sticker.

Another kilometre further on the road ends and we went offroad riding. Occasionally we encountered pitch black GJØRME, likely caused by oil spills, and along the road we saw old oil pumps working non-stop and polluting the shit out of their surroundings. While riding along slowly we got chased by some sort of rabid fox-like creatures, so stopping for a photo-op wasn't all that tempting.

It was pitch black when we left the zombie town, and at the first motel they told us it is closed. Fortunately we located a truck stop some clicks further on, where it was safe to sleep outside.

Next day we arrive in Samara, typically without getting hold on anyone there beforehand. Then we succesfully follow the usual procedure; ride around town until a local biker spots us. If the biker in question doesn't speak English, he'll call somebody who does. That somebody will – like now - tell us to hang onto the guy and we'll end up at the local biker café. At the café we met an American we've talked to, Sergei, Andrei and some others.

After another few calls we rode to Night Wolves MCC (Russia's oldest and largest motorcycle club, with 30 chapters, a seroius and most helpful organisation), where we met Arthur, a well traveled man who spoke excellent English. Also met another Andrei, who arranged for us to stay in his guest house, with acces to a high pressure washer and other stuff useful for prepping the bikes for Kazakhstan.

At the time of writing the bikes are ready, and we have maps for the rest of the route to Vladivostok. As for Kasakstan we had to alter the planned route: The road from Uralsk to The Aral Lake appears to be for offroad vehicles only, and not for half tonne gross weight Nimbuses. So for now we ride along in Russia, and will enter north of Astana. Then we'll see how far we get before the visa expiration date becomes a problem.

Vannulv i Kerch

Vannulv blir landulv

Den hadde verre motorikk enn meg til og med

This dog had worse motor skill than I occasionally display.

"Flott sykkel, hva er ventilklaringen på utblåsningssiden?"

"Nice bike, what's the exhaust valve setting?"

Vova i Kerch

Ukrainsk by-traktor

City tractor.

Piraten med vår etterlengtede konvolutt

The Pirate with our long-sought-for envelope from Norway.

Endelig ute av russisk toll, utrolig nok ble det mørkt før vi var gjennom

Finally through Russian customs, and it got dark meanwhile.

Now aspiring to be a big bad bearded biker....

Vårt 15-dollars 5 stjernersbrakke

$15 5-star motel thingie.

Russerne kan det med å bygge sinnsykt store ting, her en silo for bakepulver eller noe sånn

Russians know a thing or two about building big. This is a storage for baking powder or something.

Nimbus, artig dansk motorsykkel fra 1690 tallet

Nimbus, nice bike from the year 1690.

Statuen på Hill 102 i Volgogra, 83 meter høy med sverdet

Inne i et minnesmerke på Hill 102, de røde tavlene er navn på falne

Inside the memorial, the red plaques have the names of the fallen.

GAZ politibiler på towbar

Klaus og statuen på Hill 102 på laaaang avstand

Klaus & - from afaaaar - Mother Russia...

Sergej som ga oss SIM kort

Sergej who gave us his SIM card.

Vill-camping med livet i behold

Surviving camping in the wilderness.

Mummi-troll hus i Russland, underavdeling av Finland

(Intranslatably silly)

Buss fra Kasakhstan, med norsk reklame

Kasakhstan bus, with Norwegian adverts.

Artig kar på sykkel, han hadde syklet fra sentralasia til Moskva og snakket engelsk. Vi ga han en pose fuglefrø og reparerte syklen hans.

Nice guy who spoke English. He also had bicycled from Central Asia to Moscow. We fixed his bike and gave him a bag of birdseed. 

Nok en sinnsyk silo for bakepulver

More baking powder storage.

Rett utenfor zombie-town, bemerk gassfeltet i bakgrunnen

Right outside Zombie Town, note natural gas area in the background.

Vakre zombie-town

Sjukt vannkraftverk, den gule tingen er traverskran for å flytte porter til å åpne og stenge utløp

Sick hydroelectric plant. the yellow thing is some sort of vehicle for opening and closing gates.

Samara

Sergej fra Night Wolves MCC på Arthurs sykkelAndrei, a girl I did not get the name of, David, Vasilisa and one more girl. David var amerikaner og reiste alene på en Kawa KLR. Sjelden å møte amerikanere borti her, men moro at noen av dem tør å reise. David ga oss kart over Kazakhstan og Mongolia, snill mann.

Andrei, a girl whose name I didn't get, David, Vasilia and one more girl. David is American, traveling alone on a Kaw KLR. Unusual to meet an American here, but it's cool that some of them dare to go travelling (translator's note; by and large, Americans aren't afraid of anything). David gave us his map of Kazakhstan and Mongolia. Nice chap.

Arthur og Natalia med sine meget fine custom HD med Warner Bros temalakkering, Yosemite Sam og Bugs Bunny.

Arthur & Natalia posing with his fine custom Harley with warner Bros theme paint; Yosemite Sam and Bugs Bunny. 

Inni klubblokalet til NW. Lokale ble bygget på 50-tallet som motorklubb for ungdom.

NW club house, built in 1950s as a motoring club for the local youngsters.

De hadde til og med tavle for å lære trafikklys, tøft blast from the past

Blast from the past; educational tools for learning how traffic lights work.

Et utvalg av hotte plater i USSR. "Forum" som har plata til venstre ville jeg tro fortsatt er svært progressive, uten at jeg egentlig ikke vet noe om det

Hot records of the USSR. "Forum" on the far left may or may not be be playing progressive r'n'r. 

Russisk rockeplate med WLA på coveret

Klubbhuset var under total renovering

Andrei, vår husvert. Kjempefyr, han ble ikke en gang irritert da vi fikk fylt den flislagte garasjen hans med sot ved et uhell

Our host Andrei didn't as much as raise an eyebrow when we accidentally messed up his tile floor garage. 
Tolik og Klaus ser på kart mens jeg skriver dumme bildetekster som du sitter og leser akkurat nå.

Tolik and Klaus checking the map while I write the sillly captions you're reading right now.