King Croesus: Kong Krøsus blir sjikanert av russisk toller og sendt tilbake til Kerch og trimmer motor så det holder

King Croesus gets harrassed by some Russian customs officer, and fixes an engine

Vi hadde gode intensjoner om å kjøre på fra Yalta og opp til Samara og inn i Kasakhstan, men gode intensjoner viser seg og ikke være tilstrekkelig alene. Først ble vi på ei strand langs Sea of Azaov ei natt, for deretter å kjøre i filler sykkelen til Klaus neste dag, og sist men ikke minst da vi først kom oss til Russland ble vi kastet på hodet og ræva ut igjen fortere enn vi kom inn.

We had all sorts of good intentions about riding straight to Kazakhstan by way of Samara. Instead we stayed one night at the beach of Sea of Azarov, then Klaus' bike acted up, and finally the Russians threw us out even faster than we had gotten in.

Etter å ha kjørt den forferdelig fine strekningen Yalta-Alushta-Sudak-Kerch ble vi møtt av Kerch-klubben Reborn som innkvarterte oss og bestemte at vi måtte ta en dag ved Sea of Azov og bade og ha det gøy. Vi klarte ikke å si nei i høflighetens navn. Da vi først fikk reist fra stranda gikk syklen til Klaus til h******, og da den var fikset hadde dagens siste ferge reist.

Neste dag fulgte den såkalte Piraten oss til fegen, som vi selvfølgelig mistet med 15 minutter og måtte vente 2 timer. Den Ukrainske tollen gikk langt bedre enn sist. Mistenkelig nok var tollerne mest interessert i en boks med vaselin i Klaus’ bagasje. På andreplass over interessante ting kom reiseruta vår, så vi måtte forklare hele tollstasjonen ruta vår.

En liten pram fraktet oss over stredet som skiller Svartehavet og Sea og Azov den ene retningen, og Russland og Ukraina den andre retningen. Båten var på størrelse med Mjøsferga, men gikk noe hyppigere.

Noen meter etter fergeleiet begynte køene, en for busser og utlendinger, og en for Russere. Tollkontrollen gikk for så vidt greit, det tollerne var mest opptatt av her var en helletut for jerrykanne. De lurte på om den var dyr, men da Klaus sa 4 dollar var det greit. Så kom det noen hunder og skulle lukte på syklene. Om det var bombehunder, narkobikkjer eller hva det var vet jeg ikke, men etter utseende å dømme var de mest brukbare til å detektere Ukrainske pølser som hadde ligget for lenge i sola.

Da tollkontrollen var over fikk vi immigrasjonsstemplene våre, og skulle over på neste stasjon for å immigrere syklene. De grønne kortene var de skikkelig fornøyd med, og vognkortet mitt også. Derimot ble de lettere sinnsforvirret da de så at i vognkortet sto det et firmanavn og ikke Klaus navn, deja vu igjen…. I sin higen etter noen dollar under bordet besluttet de derfor at vi måtte bevise at vi var rettmessige eiere av sykkelen. Det kunne ikke vi på stående fot, og ikke ville vi betale noe så vi fikk en papirbit som var ei kvittering på at vi hadde blitt kastet ut.

En tolloffiser hjalp oss med å kjøpe fergebillett tilbake, og 7 timer etter at vi hadde forlatt Ukrainsk landejord var vi tilbake igjen. Ukrainerne lo og ropte ”No Alaska?”. For å ikke tape ansikt sa vi bare at vi hadde vært der men det var ikke noe særlig og hadde derfor reist tilbake. De trodde ikke på oss, i stedet fikk de blod på tann og ville finne ut hvorfor vi ble sendt tilbake. Her var ikke registreringen på firmanavn noe problem, derimot fant de ut at vognkortet hadde sitt opphav fra en Ukrainsk printer og ikke Satans Vegvesen. Vi måtte innrømme som sant var at det var en kopi da han viste det frem i UV-lys, det var en haug vannmerker i det originale og ingen i kopien. En av tollerne ville lage et helvete, mens den andre synes vi var noen artige karer så det ble et skikkelig munnhuggeri mellom dem. Resultatet ble at vi fikk komme inn igjen til Kerch, men ikke får lov å vise oss i Ukrainsk toll igjen før vi har originalvognkortet.

I skrivende stund er dokumentene vi trenger hos DHL, og vi er i Kerch. Tiden har blitt brukt til å ta en skikkelig overhaling av den røde sykkelen da den har vært besatt av onde ånder, eller kanskje angst og indre uro helt siden den nesten ble sprengt i Pakistan for tre år siden. Tenning og forgasser har blitt totalt defragmentert og vi har ordnet elementene på nytt slik at maskinen nå kan kjøre om mulig enda raskere. Rosinen i pølsa denne overhalingsomgangen var at jeg også fikk høvlet av toppen et par tiendedels millimeter da den viste seg bananformet. Med den nye sinnsyke kompresjonen har jeg regnet ut at vi har økt effekten fra 22 hk til vanvittige 22, 16 hk, noe som vil redusere reisetiden fra Krasnadar til Samara med cirka 37 minutter og 22 sekund, så netto forsinkelse blir ikke så ille alt i alt.

The absolutely great Yalta-Alushta-Sudak-Kerch done with, the Kerch club 'Reborn' took us in, and decided we have a day of fun and bathing at Sea of Azov. It would be impolite to say no. Then Klaus' bike f***** up itself, so we missed the last ferry. Next day 'The Pirate' escorted us to the ferry, which we missed by 15 minutes, so we waited 2 hours for the next one. On our way out the Ukrainian customs guys – much easier to deal with than when we entered – took quite some interest in the vaseline in Klaus' luggage. The second most interesting thing seemed to be our route of travel, which we had to explain to all of them.

A small boat then took us across the strait dividing The Black Sea from Sea of Azov, and Russia from Ukraine. Then there were the queues, one for Russians and one for buses and foreigners. The Russians customs guys loved the jerrycans, wondering if they were expensive. Klaus said they cost 4 bucks, which was cool with them. Then they brought out the drug- or bomb sniffer dogs, that looked more like they were bred for tracking spoiled Ukrainian sausages.

Next we got our immmigrations stamps, but upon seeing that there was a company name on Klaus' bike papers, they went all crosseyed. Unwilling to bribe them, we got a piece of paper confirming that we had been officially thrown out of Russia, so 7 hours later we were in Ukraine again, where their colleagues cheerfully shouted ”No Alaska?”. We said we'd been there but got bored, which is why we came back.

Of course they were curious as to why we'd been kicked out, and eventually they found out that one of our documents – missing its water mark - was home made, rather than an official one from Norwegian authorities. One of them was about to raise hell about it, but the others apparently liked us, so after a bit of friendly shouting they let us in again. We were also told not to show up again without the genuine documents.

At the time of writing said document is in care of DHL, and we're stuck in Kerch, trying hard to exorcise evil spirits from the red bike. The ignition and the carb got fragmented and rearranged, and the banana shaped cylinder head got milled a few tenths of a millimetre, raising the compression and upping the power by 0.16 bhp. This will, in turn, reduce the total trip time by 37 minutes and 22 seconds.

Et sted mellom Alushta og Sudak

Sjukelig pent langs svartehavet om kvelden. Veien var en korketrekker opp og ned fjellene, og selv om jeg gjorde mitt beste for å unngå det hadde jeg jevnlig hjulløft på sidevogna tiltross tung last. Au sa eikene.

Great corkscrew road along The Black Sea, here in the evening, resulting in involuntarily getting the sidecar wheel in the air. 'Ouch', the spokes cried....

Bruk av kjøreramper langs veien er inkludert i Ukrainsk veiavgift, så vi måtte bruke dem.

Ramps like these are prevalent, so we just had to try them.

Ved en nærmere inspeksjon under syklen viste det seg at det var masse søppel under den.

What comes up must come down, spinning wheel gotta go round

Her bor Gud da han besøker Krimhalvøen

God's residence when visiting the Crimea peninsula.

Klaus foran fjellet Djeveltann

'The Devil's Tooth' mountain.

Utendørs svømmebasseng i Kerch på Svartehavssiden

Outdoor swimminpool in Kerch, on the Black Sea side.

Kerch, home of Colonel Kerch

En av de mange minnebautaene fra Den Store Idiotiske Krigen

One of many memorials commemorating The Great Idiotic War.

Støttene ble ofte bygd av materialer fra bygninger ødelagt under krigen. Hullene som er synlig er visstnok kulehull fra gatekamper i byen.

Memorial built using materials from city ruins, presumably with genuine bullet holes.

Klaus, "Pirate" og "Moras" ved en gammel bygdeborg i Kerch

Inngangen til Katakompemuseet i Kerch. Her var det 15000 som gjemte seg for tyskerne under krigen og visstnok ble massakrert. Hele Kerch og langt på vei til Feodosia ligger over katakomber som ble til grunnet utvinning av stein. Vel verdt et besøk!

Entry to the Catacomb Museum in Kerch. 15,000 people his from the germans here, and apparently got massacred. All of Kerch and part of the way to Feodosia has catacombs underneath because of the stone industry (?). Well worth a visit.

"Noen har stjålet høna mi" "La oss ta dem, dette må ta slutt!"

Stranda ved Sea of Azov, eller Sea of Asshole som en overdreven tørrvittig sjel fra Toten kalte den og begredelig nok syns det var morsomt. Snakker om å nå lavmål for humor.