We're now in Riga and having a very good time as always. It's amazing how friendly our neighbours in east are, as always. Will update the blog more thoroughly a little later, uintil then enjoy some pics.

Copenhagen, re-installing the beast
Danish press

Klaus, Schim Cooler, John Carlsen and me

Øresund bridge over troubled water

Somewhere on the road to Stockholm

Torsdag 22. April til tirsdag 28. April

Vi kommer to år for sent til fergen og åpner motorsykkelsesongen i Latvia

I det vi skulle reise fra Køben viste det seg at vi hadde bommet med to år på fergen vi hadde tenkt til og ta. Strekningen Karlshamn-Riga hadde blitt lagt ned i 2007 etter at båten hadde gått på et isfjell eller noe i den gata. Vi kjørte derfor mot Stockholm og rett etter Øresundsbroen møtte vi noen hyggelige dansker som senere nevnte oss på hjemmesiden sin,(http://24dk/user/skne/blog). Da det ble mørkt sov vi i en grøft langs veien. Det er helt ok å gjøre i Sverige, der en ikke behøver å sove med hånda i en støvel og en kniv i hånda, slik en har måttet gjort en del steder tidligere. Fredag nådde vi Frihamnen i Stockholm rundt klokka to, og der sto Audun ”Claudio” og ventet på oss igjen, mentalt uthvilt og klar for å forsøke seg på noen dager til sammen med oss.

April 22-28.

We Arrive Two Years Late For The Ferry And Open The Motorcycle Season In Latvia

About to leave Copenhagen we discover we're two years late for the Karlshamn-Riga ferry. That connection was discontinued in 2007 after the ship ran on an iceberg or something. So we headed for Stockholm, and met somewhere along the way a nice Dane, who eventually mentioned us on his weblog (http://24dk/user/skne/blog) At dark we crashed at the side of the road, which is ok in Sweden, as you don't have to lie there clutching a knife in your boot or something, like I tried it elsewhere in the world. Friday we made it to Frihamn in Stockholm at about two o'clock, where Audun 'Claudio' stood waiting for us, mentally restituted and ready to try spending another few days with us.

Swedish Camping

Stockholm port

The ferry to Riga

Season opening in Riga, 2000 bikes in the parade..

Jeg har knapt vært med på lignende fergereise, vi tok kun to øl før vi la oss. Dette var historisk, jeg hadde vel knapt kjørt av en båt uten å ha hatt hangover og fylleangst nok til å forsyne hele Nord-Afrika med panikk noensinne, men nå skjedde det altså.

På fergekaien i Riga sto Igor Fjodorous og noen venner og ventet på oss. Dette var en ny Igor jeg ikke kjente som hadde meldt seg frivillig til å være støttekontakt for oss etter en kontaktannonse på www.motozone.lt.

Never have I sailed anywhere this way before; we only had two beers before hitting the sack. It was a historical moment for me, as I've never ever ridden off a boat without being hungover and so afraid to get busted that the fear could have filled up all of Africa. Nevertheless, this was what happened.

At the quai in Riga Igor Fjedorius and some friends of his were waiting for us. This was one new Igor yet unknown to me, who had volunteered to be our 'support person' after we'd placed a personal ad on www.motozone.lt.

Første stopp var hjemme hos Igor som bodde sammen med sin kone og svigermor. Audun ble umiddelbart vilt forelsket i svigermor og flyttet inn i andre etasje hos henne, mens jeg og Klaus fikk hvert vårt rom nede hos Igor og kona. Etter å ha fjernet det mest unødvendige snafset fra syklene reiste vi til tv-tårnet i byen hvor det var samlingspunkt for den offisielle åpningen av motorsykkelsesongen i Latvia. De hadde ventet på oss, og det møtte opp cirka 2000 motorsykler. Klaus ble intervjuet på tv og fikk spørsmål om hvordan vi overnattet. Han svarte at ”We mostly sleep outdoor, but we hope to find some friends to sleep with”. Det så imidlertid ikke ut for at det gjorde nevneverdig inntrykk på noen.

First stop was a Igor's place, where he lived with his wife and mother-in-law. Audon fell madly in love with the mother-in-law and moved in with her on the second floor, while Klaus and I got separate rooms downstairs with Igor & wife. After cleaning some of the muck off our bikes we rode to the town's tv tower, gathering point for the official opening of the Latvian motorcycle season. 2000 bikes had shown up, and they had been waiting for us. They interviewed Klaus, asking things like where we'd be sleeping; ”We mostly sleep outdoors, but we hope to find some friends to sleep with”, he said, which didn't seem to provoke any reaction from anybody.

The girls just love these machines

Alex and a friend

Gathering by ther TV tower before the parade

Nice Repsol bike

This man lost his head in a steam-roller accident but just mounted a camera instead. Hardy type.

Even the cops reved their engines. Ironically enough, a lot of the cops drove Suzuki bandits.

Bbq/birthday party for one of Igors friends

På kvelden var vi på en bursdagsfest og møtte mange av Igors venner, inkludert den lokale Anna Kornikova som var tennislærer, Hellboy som var byens verste satan-rocker, Alex og mange andre fryktelig hyggelige folk. De fleste fikk mange tusen i promille og husket ikke stort dagen etter på, men alle var enige om at det hadde vært en fin fest.

In the evening there was a big party where we met a lot of Igor's friends, including Anna Kornikova (tennis instructor), Hellboy (wortst satan-rocker in town) Alex and a bunch of other nice folks. Most of us got suitably plastered and next day remembered preciously little the next day, but most thought probably had been a great party.

Søndag ble brukt til vedlikehold av sykler, samt en liten grillfest med svigermor, som Audun begynte å bli litt trett av etter å ha måttet eksaminere familiealbumet for tredje gang i løpet av to dager. Dimitrij, aka Shrek, som vi ble kjent med i 2006 dukket også opp. Grillfesten ble feiende flott den, delvis takket være norsk Linjeakkevitt som Igors kone hadde fått av en forretningspartner. Shrek fortalte at han fortsatt hadde Egypt Motor Corps Fez’en jeg forærte han i 2006 liggende i et glassmonter, og kun ble brukt i forbindelse med nasjonaldagen og lignende anledninger.

Mandag besøkte vi motormuseet i Riga, reiste innom Shreks verksted og tok en kikk på gamlebyen som seg hør og bør. Vi hadde møtt gamle venner, fått mange nye og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Sunday we did some regular maintenance on the bikes, had a barbeque with mom-in-law (with whom Audun had looked through the entire family photo album three times in two days). Dmitri a.k.a. Shrek, whom I knew from the first trip, also came by. He said the Egypt Motor Corps fez I gave him in '06 only was used at national holidays and the like. We had a very good time, in part because of the 'Linieakvavitt' Igor's wife had gotten from a business partner.

Monday we saw the Motor-museum in Riga, went by Shrek's workshop and had a look at the old part of town, as one is supposed to do. We had met old friends, found new ones and everything was honky-dory. 

Igor, our very friendly host

Hellboy

The gang gathered.

Repairworks

Next bbq party... Shrek showed up, great to see him again after 3 years

Routine maintenance..

Adjusting spokes again...

København/Copenhagen

Dag 2 og 3
Om morgenen inntok vi frokost på utendørsbordet til de ansatte på Plantasjen hvor vi hadde overnattet, og da de kom på arbeid og så vi satt der synes de det var så hyggelig med besøk at de laget kaffe til oss. Svensker er i grunn mye hyggeligere enn nordmenn selv om de er fantastisk fattige og ikke har en dråpe olje.

Day 2 & 3
In the morning we had our breakfast at a table put there for som plantation workers. When they showed up and saw us there they served us coffee. Swedes really are much mure liable than Norwegians, even if they are a lot poorer and have no oil.

Turen videre mot Gøteborg ble ingen mindre suksess med ytterlige varmskjæringer på Klaus sykkel, The Infernal Machine, og stadig tiltagende girkasseproblemer med min Bitter-Sweet Chariot. Oppå det hele klarte vi å kjøre gjennom hele Gøteborg tre ganger før vi fant en spesiell butikk vi lette etter, og omsider fant.

The trip further on towards Gothenburg was less of a success because of klaus' bike seizing and worsening gearbox problems on The Bittersweet Chariot. We also managed to ride through Gothenburg thrice before finally finding the shop we were looking for.

De siste 25 milene til København ble selve klimakset på dagsetappen. Da hostet The Infernal Machine ut store deler av toppakningen sin med det bemerkelsesverdige resultat at den spyttet blå ild ut i mørket som hadde falt på. Alle var enige om at det var kjempetøft selv om sykkelen tøffet som et damplokomotiv og ikke direkte rev skinne av pølsa hva effekt angår.

The remaining 25 k's to Copenhagen were the climax of this day's ride. By then The Infernal Machine had coughed out large chunks of the cylinder head gasket, and was now spewing blue flames into the darkness. Everybody present thought it looked really cool, but of course it ididn't do much for performance. When we finally arrived in Copenhagen and Schim Cooler’s flat it was almost midnight, and everybody except Audun and Klaus thought it had been a great ride.

Da vi endelig ankom Kongens By og Schim Coolers leilighet var klokka blitt nesten midnatt, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, kanskje med unntak av Klaus og Audun.

Neste dag var Audun nær ved å få seriøse ryggplager og sto i fare for post-traumatisk stress-syndrom så han måtte sendes hjem på medisinsk grunnlag. Selv gikk vi i gang med å arbeide på syklene på verkstedet som Schim deler med en del kompiser. Klaus byttet toppakningen sin, mens jeg polerte bensintanken min innvendig, luftet bremser og justerte kapasitansen i kondensatoren og antennevinkelen på sykkelen min.

Next morning Audun had developed back problems and was about to enter post-traumatic stress mode, so for medical reasons he was dismissed and sent home. We, on the other hand, started working on our bikes at the workshop Schim schares with a bunch of other guys. Klaus put on a new cylinder head gasket while I polished the inside of my gas tank, aired out the brakes and adjusted the spiffel in the carb triblet.
Dag 4 og 5
John Carlsen (JC Nimbus ApS) var endelig tilbake fra ferie på mandag, og som tradisjonen tilsier måtte vi dit og plage han med reservedeler og den siste tuningen av syklene. I tillegg hadde jo jeg et tredjegir som ikke oppførte seg slik at det kunne forvente noen gaver av julenissen da den tid måtte nærme seg. Girkassen ble revet ut, og feilen funnet. Det var bare å dreie av litt på frekvensomformeren inne i girkassa, så var den god som gull trodde vi. Ved prøvekjøring klarte ingen mann i dette land å justere den inn, men John fant imidlertid fort ut at det var et clutchproblem. Det var allerede sent på kvelden, men motoren måtte ut. Den ble revet ut med stor elefantkran, adskilt, reparert, sammenstilt og ble hengt til tørk ved midnatt.

Day 4 & 5

John Carlsen of JC Nimbus ApS returned from vacation Monday morning, and we commenced our traditional bugging him about spares, advice and actual help with the final adjustments. I had problems with the 3rd gear, which turned out to be caused by a clutch problem, so inevitably the engine had to get out for dismantling. It was already getting late, but aided by a large crane-lift-thing we got it out, dismantled, fixed, put together and hung up for drying by midninght.

Neste morgen var det tid for avreise nummer tre, så motoren ble stappet inn igjen. Fra Sverige kom selveste Lars Person og en kamerat for å ta farvel, foruten en hel rekke Dansker. Syklene fungerte bra, og vi fikk offisielt reist. Skuffende nok var den danske verdenspressen kun representert ved en journalist, men til gjengjeld tok han både film og video, foruten at han hadde med seg en lærling.
Det var få som ikke var så rørt at de ikke gråt i det vi reiste, og alle var enige om at det var en fin avskjed.

Then we prepared for departure # 3, so the engine got stuffed into the frame. Swede lars Persson and a pal from over there showed up to say goodbye, as did a bunch of Danes. To our collective disappointment the Danish world press corps was conspicuoius by their absence (we had called them all), save for a freelance journalist and his apprentice, but at least he took pictures and filmed us as well. But the bikes worked fine, and everybody with their misty eyes agreed it was a nice departure.

Breakfast at Plantagen

Camping site

Audun Claudio films, Klaus swears

A true bleeder
Not even the time at ferries get wasted
Midnight at JC Nimbus
Two hours before the departure the engine finds its way back home

Avreisen og de første dagene

Så kom vi da på veien, og det kun 16 dager etter planlagt avreise. Selv sa jeg for over et år siden at jeg antok at vi ville bli minst 14 dager forsinket ved avreise, og jammen fikk jeg rett. Jeg har tydeligvis vært på tur med meg selv tidligere.
Den siste uken før avreise var ting som normalt, man løp rundt seg selv og tenkte på alt en burde gjort, uten å være i stand til annet enn å skrive ned tingene på huskelisten, samt ha dårlig samvittighet for det. Det hadde vel vært noe radikalt galt om det ikke var slik.
Den første uken forløp uten noen hjerteinfarkt eller andre stressrelaterte sykdommer, og med kun et toppakningshavari, 10 overopphetninger av motor og en motor og en girkasse som måtte fragmenteres, til tross for at tilbakelagt distanse var på over 600 kilometer.

Dag -1
ABM Reklame ved Roy Mathisen hadde som sedvanlig sponset oss med profileringsmateriell samt dekorering av syklene. Dette kunne vi nok ha gjort for et par uker siden, men det er jo godt med alt man kan utsette slik at fremtiden ikke blir tom for gjøremål. Dessuten vil vel ingen ha gamle klistremerker på syklene, who want yesterday papers liksom? Syklene ble i hvert fall feiende flotte som det heter blant feiere og sopere. På begge kassene ble det laget store verdenskart med reiseruten, slik at vi med god trygt kunne legge igjen GPS’, som vi for øvrig ikke hadde råd til og derfor aldri kjøpte.

Day -1
Roy Mathisen of ABM Reklame [an advertising company] had sponsored us with stickers and other stuff to be used to ‘market’ ourselves, and to decorate the bikes. Could have done this weeks ago, but then we wouldn’t have anything to do in the future, right? Anyway, now the bikes looked great. The lids on both boxes got a world atlas with the planned route, so we wouldn’t have to use the GPS, which we had not been able to afford anyway.

Week 1

We’re on the road, just 16 days after the planned departure. This is exactly what I predicted a year ago, obviously because I’ve been travelling with myself before.
The last week before we left, things were as usual; running around thinking of all the things one should’ve done, but only being able to write down what to do on a ‘to do’ list, and having a bad conscience about it. Guess something would have been REALLY wrong if thing hadn’t been like this.
The first week passed without any heart problems or other stress related illnesses, and with only one Nimbus cylinder head gasket going kapoof, 10 engine seizures in 600 kilometres and – subsequently - the complete fragmentation of engine and gearbox once we made it to Copenhagen.

The bike before ABM do the final touch

The GPS is assembled on the bike
Da bike is ready to go

Dag 0
Dette var dagen for første desperasjonspakking og offisiell start av turen med avreise fra Toten. Syklene var etter dekoreringen losjert inn i min gode venn og bonde Hans Martin Glemmestads låve. Kjøretøyene mine har det ofte som Josef og Maria, ingen vil ta de inn i varmen, så de må ta seg til takke med en stall i beste fall. Eslene og de ullbekledte lammekotelettene er heldigvis i dagens samfunn blitt reinkarnert som frese- og bormaskiner, verktøy og andre kjøretøyer så alt i alt koste syklene seg.

Day 0 [Day-oh! Daaay-oh! etc.]
This was ’The Day of Desperate Packing’ and official departure from the town of Token. After being decorated the bikes went into my good farmer friend Hans Martin Glemmestad’s barn. My bikes often are like Josef and Mary; nobody wants them indoors, so at best they have to make do with a barn. These days the donkeys and the wool-clad lamb chops seem to have been reincarnated as various machine tools and vehicles, so the bikes didn’t seem to mind.
We packed all our belongings still at Toten, save for what we forgot. The official departure had to be from Raufoss in Toten, as I’ve never regretted leaving from this particular industrial-cowboy-village. If this was my last memory of ‘home’, I’d never feel homesick.
We left from Lena after having chased away the assembled World press corps and bidding our families goodbyes, and headed south. Thankfully it rained to hard that sunburn and dehydration would be the least of our worries. My dad followed us on his Nimbus until he was sure we had left the county, and then we had no support vehicles left.
Our first pitstop should have been at Lazy Boyz in Oslo, but Klaus’ engine, wanting to stay in a dry tunnel along the way, decided to seize. Threats of severe punishment and readjusting the carb for a fatter mixture got it going again. Eventually we made it to Lazy Boyz, hanging around to chat and thanking them for the pudding-basin style Davida helmets [product placement] they had sponsored. Then we went on, saying goodbye to Klaus’ family. That first leg took 9 hours, about three times as long as normal. Déjà vu all over again…

Packing at Toten

Vi fikk pakket på plass alle eiendeler som var lokalisert på Toten, bortsett fra det vi glemte da selvsagt. Den offisielle avreisen var egentlig planlagt fra Raufoss på Toten, da det er det stedet som er best å reise i fra av alle stedene på hele Toten. Jeg har aldri angret på å forlate Raufoss o g antok at om denne industri-cowboy-landsbyen var mitt siste minne fra Toten ville jeg ikke få noen hjemlengsel. Imidlertid ble planene endret da hele tanken gav meg angst og indre uro.

Vi tok av fra Lena etter å ha jaget unna verdenspressen og tatt farvel med familien, og satte kursen sydover mot Oslo-byen og Holmestrand. Vi var svært heldige med været da det regnet så kraftig at dehydrering og solbrenthet ikke var den minste bekymring, foruten at vi fikk bevist vår teori om at det var glimrende og samle regnvannvann inni bagasjekassene hvor vi hadde tøy og reservedeler.

Leaving Lena Public Stonebridge

Min far fulgte oss på sin Nimbus til vi var trygt ute av fylkesgrensen, og etter det var vi helt uten support vehicles. Det vil si fullstendig alene i hele verden, og om vi hadde vært på Mars eller Bjoneroa hadde ikke hatt noen som helst betydning.

Første stopp skulle vært hos Lazy Boyz i Oslo, men ble i virkeligheten i Eidsvoldstunnelen for Klaus sin del. Klaus måtte dytte sykkelen de siste meterne ut av tunnelen da sykkelen fant ut at den enten ville bli inni den tørre gode tunnelen og derfor demonstrativt varmeskar seg rett før den kom ut. Etter å ha truet med pryl og lokket med fetere bensinblanding fikk vi med sykkelen videre og kom omsider til Lazy hvor vi fikk snakket en masse vrøvl og takket for de spesialdesignede KCCD-hjelmene de har sponset oss med. Videre gikk ferden videre til Slemdal for nok en veldig hyggelig farvelsekvens med Klaus familie. Først rundt klokka 10 ankom vi Holmestrand for dagens siste farvelsekvens, da en rekke bekjente ventet Klaus der. Turen fra Toten hadde da tatt 9 timer, mot normalt 3,5 med en en Nimbus. Dejavu liksom.

Note the helmet on the handle bar, specially designed and manufactured by Davida for KCCD09

Klaus, Tormod and Bjørnar Hansen from Lazy Boys

Klaus starts to smoke again

Dag 1
Nok en stor ompakking fra morgenen. Selvsagt hadde vi fordelt tingene som skulle pakkes på både Toten og Holmestrand for å gjøre utfordringene med og ikke glemme for mye mer interessant. Vi sprengjobbet hele morgenen med å pakke til neste offisielle avreise som var fra Holmestrand klokka tolv. Igjen stimlet det til venner og bekjente, og verdenspressen med fulle crew møtte atter opp og knivet om de få helikopterparkeringsmulighetene som er i Holmestrand sentrum. Da vi kom oss av gårde så var det rett tilbake til ”The Bat Cave” for å pakke ferdig. Dette tok et par timer lenger enn forventet, med det resultat at vi ikke rakk en TV-avtale vi hadde med NRK, og måtte ta til takke med et radiointervju hvor vi snakket så mye fjas at intervjukvinden ble helt forvirret og egentlig ikke skjønte at vi bare snakket fjas. Jeg er glad jeg slapp og høre resultatet.

Day 1

Another day of repacking everything again, just for the challenge. Had to get ready for the REAL official departure at noon in Holmestrand. Once again friends & family came by, as did representatives of the world press, inquiring about where to park their helicopters. Then back to ‘The Bat Cave’ to repack some more, delaying us for so long that a planned tv interview went down the drain and we had to make do with a radio interview instead. We got so silly about the whole thing that the poor interviewer woman got all confused and probably never figured we were just being silly. Glad I didn’t get to hear the result.

Last pit stop in Norway was in Sandefjord, at Klaus’ friend Aksel at ‘Sport 1’, who had sponsored sleeping bags, tents and other stuff. Then we had dinner at some old acquaintances before filling helium in our tires to better take the sea route to Strømstad. Back on land we were greeted by camera man Audun ”Claudio” Loftsgård, who was to ride with us on his modern Honda, and film us part of the way. 80 k’s later in Uddevalla in Sweden we called it a day (actually it was midnight). Cold Siberian winds swept across the parking lot where we had set up camp, but hat was no problem with our Nanok [blatant product placement, again] that had been tested on The South Pole as well as in Eastern Poland.

More packing

Official departure from Holmestrand Intl. Fish Market


Siste stopp i Norge var Sandefjord der vi var innom Klaus venn Aksel på Sport 1 som hadde fikset spons av soveposer, telt, primuser og diverse utstyr. Aftensmat rakk vi også hos noen gamle bekjente før vi måtte fylle ballonggass i dekkene og kjøre sjøveien østover via Ferder Fyr og til Strømstad. Sjøen var flat og rolig så vi nådde land igjen klokka ti.

Pherder Light House

Vel i land ble vi møtt av vår kameramann Audun ”Claudio” Loftsgård som skulle være med å filme et stykke. Vi klemte på ytterligere 8 mil til Uddevalla hvor vi la oss til utenfor Plantasjen etter midnatt en gang. Iskalde vinder fra Sibir feide over parkeringsplassen som var vårt hjem, men vi lot oss ikke affisere da vi hadde fått Nanok soveposer som var testet under polekspedisjoner til både sydpolen og Øst Polen.

Sweden by night