Sunday 29 November 2009

Another louse update - Endnu en sølle opdatering

Sorry about not being able to publish any detailed account on what's going on these days. I've had enough to defrost, get through emails and sort out practical issues in the nights when I been online. However, when we get to Minneapolis I'll take a day off and get something proper posted.

Anyhow, we're in Sturgis now and taking off to Mt Rushmore, then to 212 to Minneapolis. We expect to be there Thursday. Yesterday we had some beard-freeze cases, but the last part of the day it was dry and nice.

We been warned about going through the reservations after dark, so we'll avoid that. I've heard about how it went for General Custer, so I'd like to avoid that. I'm a bit suprised though, I've seen this documentary called Bonanza about this Ben Cartwright, and he seemed to build good relations with the Indians. However, that might be just around Virginia City.


Beklager at der ikke er kommet nogen detaljerede oplysninger om hvad der sker os i disse dage. Jeg har haft rigeligt at se til med at tø op, svare på emails og ordne praktiske ting de aftener jeg har været på nettet. Når vi kommer til Minneapolis tager jeg en dag fri og lægger et ordentligt indlæg på bloggen.


Nå, vi er i Sturgis, South Dakota nu og tager op for at se Mount Rushmore med de fire præsidenters hoveder i granit. Derfra tager vi Route 212 til Minneapolis, Minnesota, hvor vi regner med at ankomme torsdag. I går var der frost i skægget, men sidst på dagen var det tørt og rart.


Vi er blevet advaret mod at køre gennem indianerreservaterne efter mørkets frembrud, så det vil vi undgå. Ingen grund til at dele skæbne med General Custer. Det overrasker mig nu alligevel lidt, for jeg har set de dér dokumentarudsendelser med Ben Cartwright, og han syntes at være kommet fint overens med indianerne. Men det var måske kun omkring Virginia City.






Friday 27 November 2009

A short update - En kort opdatering

We're in Bozeman, Montana now and hitting the road again very soon. Today we'll continue to Billings, then I90 down to Wyoming. We'll stay either in Sheridan, Buffalo or Gillette tonight, so if anybody got a place we can stay please contact me at tormod.amlien@gmail.com (for some reason my phone ain't working right now), I'll try to check my mail in the afternoon.

Vi er i byen Bozeman, Montana nu og tager snart afsted igen. I dag fortsætter vi til Billings, og derfra ad Interstate I-90 ned til Wyoming. Vi bliver i enten Sheridan, Buffalo eller Gilette i aften, så hvis nogen har et sted vi kan overnatte, så giv besked på tormod.amlien@gmail.com (af en-eller-anden grund dur min telefon ikke lige nu). Jeg vil prøve at tjekke min email i eftermiddag.

Tormod
Butte, Montana Nov. 27.





Wednesday 25 November 2009

US of A, heading east / USA, på vej øst

We've left Tacoma and Seattle and are currently in Spokane, Idaho. The current plan is to keep on East on I90, then I94 from Billings. Changes might occure though. If anybody want to get in touch I can be reached at 253 376 5077 or tormod.amlien@gmail.com

Vi har forladt Tacoma og Seattle og er nu i Spokane, Idaho (Rocky Mountains). Planen lige nu er at køre østover ad motorvejen Interstate 90, og derefter Interstate 94 fra Billings i Montana. Der kan ske ændringer undervejs. Hvis nogen vil i kontakt, kan man ringe til mig på 001 253 376 5077 eller skrive til tormod.amlien@gmail.com


Snoqualmie Passet, d. 25. november kl. 13. Vi er på vej og har ikke fået forfrysninger. Endnu.

Snoqualmie Pass 25th of Nov 1300 hrs, we're on the way. No frostbites. Yet.
























Thursday 19 November 2009

Biker Journalen

Løp og kjøp siste nummer av Biker Journalen i nærmeste bladkiosk. I novemberutgaven som er i salg nå har jeg levert en fantastisk historie fra Kasakhstan i National Geographic stil, bare men bedre, og i et motorsyklistperspektiv. Sidene er glansede så det er ingen fare for å kose seg skikkelig med bladet, gjør man ren sidene innen rimelig tid vil de allikevel ikke klistre seg sammen

Artiklen er så bra at det var meningen jeg skulle fått Nobels Fredspris for den, siden den forbrødrer verdens raser på en slik fantastisk måte, men det ble plutselig bestemt at i år skulle den gå til noen som var farget. Jeg klager uansett ikke for jeg vet hvordan Afro-Amerikanerne har hatt det, så jeg er like blid. Jeg kan heller få prisen neste år for noe annet. Jeg bidrar sikkert minst like mye til verdensfreden da også.



Run to the closest place they sell Norwegian magazines immediately and look for "Biker Jorurnalen". In the November issue I delivered a story about Kazakhstan, in real National Geographic style, only better, in a motorcyclists perspective. The pages are glossy so you can really enjoy the magazine without fearing the pages will stick together if you just wipe off within reasonable time.

The story is in fact so good that I was supposed to get the Nobels Peace Prize for it, as it's improving the understanding between human races, but then it turned out that this year it had to go to a black man. However, I'm not complaining, mighty white as I am. I know what the Afro-Americans have went through so no hard feelings here. I'll just get it next year for something else instead.


Busan, Korea-Tacoma, US of A

We went by way of South Korea, because other wise shipping from Vladivostok would be too diffuclt, and because riding through Japan required an expensive 'carnet de passage'. SK is supposed to be civilized enough for spoken language to be usable and for effective shipping. Wrong on both counts: We entered Busan, SK's largest harbor city, late in the evening, and tried for 400 kilometres to buy a city map with latin characters.


Still we found Busan, but it being a city of 4 mil. inhabitants we could have used that map. After many ardous tries we ended up in a bookshop asking for anything, like a Lonely Planet travel guide or something. When they finally looked like they understood what I wanted, they led me to some books with dinosaurs. Outside again, Klaus said two teens had shown up and looked at him, before screaming aloud and running away. It may be a while before we truly understand South Korea.


Mapless but with a useless compass we finally found a motel area. Some places they got aggressive and chased us away because we didn't speak any Korean, while other places they didn't get aggressive until we asked for a place to park the bikes. Then they chased us away. But in the end we located a place where the owner called for someone to interpret over the phone, and thus we were well recieved at got a place for the bikes too, and everything was cool.


Now the plan was to get the bikes shipped to the USA asap. Because of some minor delays in Russia we were 2-3 months behind schedule, and because of some serious frostbite I brought upon myself in the name of motorcycling, Alaska was a no-go (translator's note; and thus you missed the chance of meeting the truly bizarre ex-governor of Alaska). We'd head for the West Coast of the USA instead.


A contact in the shipping firm Wilhelmsen had found us a boat to Tacoma, right south of Seattle WA. Tacome is reportedly where the taco was invented, so we approved of the choice. It would be a few weeks before the boat left, enough time for the paperwork to be sorted. To make along story short, we ended up being sent here and there and everywhere, to shipping firms, agents, co-operators of shipping agents and shipping firms, few of which had any idea of how to handle said paperwork.


But after a full two weeks of this utter nonsense we got to ride the bikes aboard the ship ourselves, which at least gave us a feeling of finally being in control of the situation again.


----- Another two weeks later ---


We have reached Tacoma, and hopefully we'll get our bikes through customs today. The final plans for which direction to go isn't settled yet, but I think we'll head east, to get us some lobster on the other coast.
Som kjent dro vi til Korea grunnet at shipping fra Vladivostok var vanskelig, og Japan krever Carnet de Passage for å komme inn. Korea skulle være sivilisert nok så språk skulle være greit, og shipping skulle kunne ordnes effektivt. Det viste seg å være sannheter med modifikasjoner.
Vi kom inn til Koreas største havneby, Busan, litt utpå kvelden. De siste 40 milene hadde vi forsøkt å kjøpe veikart på engelsk noe som viste seg umulig. Vi fant allikevel Busan, men da en står midt i en by i størrelsesorden fire millioner oppstår et prekært behov for et bykart.

Etter å ha har prøvd de fleste bensinstasjonene vi kjørte forbi fant vi tilslutt en som snakket nok engelsk til at han kunne anbefale oss å prøve mega-mall’en ”E-mart”, de hadde nok kart. Mens Klaus ventet ute gikk jeg inn og omsider fant bokavdelingen. De snakket ikke engelsk, men ved hjelp av et russisk kart og kraftig repetisjon av ordet Busan fikk jeg tilslutt bekreftet at de hadde heller ikke kart. Da jeg spurte etter travel guides som for eksempel Lonely Planet for Korea lyste betjeningen opp, og tok meg med til ei hylle med bøker om dinosaurer. Jeg sa høflig at det var omtrent det jeg så etter, men at jeg dessverre hadde de i samlingen allerede.

Vel ute igjen kunne Klaus fortelle at to tenåringer hadde kommet mens han satt på sykkelen og begynt å stirre på han, for deretter at de skrek og løpte sin vei. Forstå Korea den som kan.
Uten kart men med kompass, som for øvrig ikke var til noen som helst nytte, fant vi tilslutt et område midt i byen som var fullt av moteller. Noen steder ble de aggressive da de skjønte at vi ikke snakket koreansk og kastet oss rett ut. Andre steder ble de ikke aggressive før vi spurte om å få parkere motorsyklene, med det resultat at vi ble kastet ut.
Omsider fant vi et motell der innehaveren ikke snakket mer engelsk enn de andre, men derimot hadde viljen til å kommunisere via en oppringt tolk. Vi ble godt mottatt, fikk parkere og alt var såre vel.

Planen nå var å bli kvitt syklene så fort som mulig og få de over til statene. Grunnet en marginal forsinkelse i Russland lå vi to-tre måneder etter skjema, og grunnet mine seriøse tidligere frostskader i motorsyklismens navn var Alaska et no-go nå. Valget falt derfor på USA’s vestkyst.

En kontakt i Wilhelmsen hadde funnet en båt fra Masan til Tacoma, rett syd for Seattle. Tacoma er som de fleste vet byen hvor taco ble oppfunnet, og nær Seattle så det var et godt valg. Båten skulle gå et par uker etter vår ankomst, men vi kunne sette syklene på Wilhelmsen sitt lager så fort papirarbeidet var gjort.

Det eneste problemet var at Wallenius Wilhelmsen kunne ikke gjøre papirarbeidet, det måtte en agent ta. Derimot kunne vår kontakt WW Korea anbefale en kar i Seoul som var en av verdens beste shipping agenter. Etter 5 dager, 5 påminnelser per e-post og 4 telefonsamtaler hostet han opp navnet. Etter ytterligere 4 dager, tre eposter og to telefonsamtaler fant verdens beste shippingagent ut at det var bedre om hans samarbeidspartner i Busan tok jobben. 24 timer senere fant hans samarbeidspartner i Busan at han ikke visste hvordan han skulle gjøre deklarasjonen, og sendte jobben tilbake til verdens beste shipping agent.

Verdens beste shipping agent beklaget situasjonen, og fikk omsider fortgang på prosessen. Fortgang betydde at han organiserte det på fire dager, slik at vi leverte syklene samtidig som båten la til kai og vi kjørte dem rett på. Det var fint å kjøre de på selv så du hadde kontroll på prosessen, om det ikke hadde vært for det faktum at vi hadde måttet sitte to uker på et hotellrom i Busan bare i påvente av at det skulle ordne seg.
Akkurat nå er vi i Tacoma litt syd for Seattle. Syklene er ankommet, og forhåpentligvis får vi ut syklene i dag fra tollagret. Planen videre er noe uvisst akkurat nå, men jeg tror vi kjører rett østover for å få oss litt lobster på østkysten. Lobster er kjempegodt.
Campaign for enligtning the public at a restroom in a Busan bar

UN Memorial Cemetery from the Korean war. A must visit place for western tourists in the early 50's. So delightful that most of the visitors decided to stay permanent. Three Norwegians had also sneaked in, probably from NORMASH and Merchant Navy. Usually when Norwegians die in service it's a result of syff or drinking and driving during R&R. What was the case here was not stated, so no speculations from my side.

The cemetery was perfect habitat for the wanderoos with lotsa nice trees and quiet environment


Down at the Port of Masan we were almost drowning in boredom so we took no chances. Utamakan keselamatan!

A Norwegian boat is required to keep the style of this serious project. The vessel was registred in the town I was born just to please me. I told the shipping company I was happy with anyboat, but they insisted to use this one to show their respect and re-routed it from a delivery to Santa Claus at the North Pole

Even Klaus got small next to the flat-bottomed hopper barge

Well on board, two weeks after we had hoped to get rid of the bikes. Instead of sitting and drinking coconut drinks at a tropical island we got to study the inside of a cheap Busan hotel. It was actually very interesting, and how often do you get the chance to do it after all?

Tuesday 17 November 2009

Zarubina-Korea

Can't deny it was a bit chaotic trying to get on a boat to South Korea. First of all the ferry company staff only speaks Russian or Korean. Second point is that Customs has made all kind of funny rules – which aren't really that funny - in order to limit imports of used cars from Korea.


But, just like people in the Bible Belt insist, Jesus is The Savior. Even before the peak of our Serial Partying he had kind of gotten tired of us. And he knew who'd be suffering most if we didn't get out of there soon, but he actually was a quite helpful man to begin with. He called around and found out that our boat would make landfall in Zarubina just 170 miles south of Valdivostok, and that paperwork involving motorcycles going through there was not only a lot cheaper, but it also would take 4 hours rather than 4 days.


After the Holligong havoc had subsided, we went southeast towards Zarubina to get on the boat. Or so we thought. At check-in they had decided to stay in Vlad for another 24 hours, so we were sent back. Apparently the weather was too bad for the ship to enter Z.


Next day we try boarding again, but first we wanted to get 2 loaves of bread, majones, sausages, 2 quarts of cola and some pickles. Sounds easy, but in front of us in the queue is the drunkest drunkard I've seen for the last week (including, presumably, your mirror image). He takes his sweet time, hugs us when realizing we're Norwgian, and eventually gets aggressive and threatening because we are about to leave and shop elsewhere. We end up having to let him do our shopping, and leave the store with a gallon of beer, 2 ½ gallons of lemonade, a quart of brandy, 2 lbs. of crackers, 2 lbs. of cheese, 8 cucumbers and 2 lbs. of sausages. All in all four shopping bags of groceries.


When we were about to leave the drunkard gave us 3,000 roubles because we allowed him to pay for our food. Then his buddy showed up, locked him into the back of a van and took him away.


Getting through customs was easy, and 4-5 hours later we were on the boat. The trip on the sea went fine too, we had plenty of food and spent the evening with some cool Russians, doing it Russian style for the last time around. Sailing south along the coast of North Korea we could have practically walked to whole way, so many NK patrol boats were there, all lighted up and preventing people from entering Kim Jon Il's paradise.


Entering South Korea was a culture shock; in half an hour we had passed more traffic lights than in the past 6,000 miles. After a while we gave up on them, and feigned color blindness. We just rode through the intersections if the road was clear, and this worked fine.


From the harbor of Sokchon, where we entered, to Busan were about 300 miles, which equalled two days of riding, us having arrived in the late afternoon. As chance would have it, when it was time to camp for the night we came by SK's largest HOG (Harley Owner's Group) rally. We spent the evening nearby, and went to the rally next morning.


And never have I seen a more impressive collection of H-D stuff; H-D sunglasses, H-D boots, H-D toilet paper, H-D fringes etc. – just get a Webster's Dictionary, filter out everything but the nouns, put an 'H-D' in front of them and you'd have a list of what was on sale here. There were even H-D motorcycles! Just like the music business ought to give up on actually producing music, and just sue the living daylights out of anybody who downloads stuff illegally, H-D should just quit building bikes and concentrate on the gadgets. Seems to me most of the diciples go for that anyway.


BTW, we didn't see so much as an empty beer can at the rally, and concluded that we didn't really fit in. So after talking to some nice Koreans and Japanese, and snapping some pictures, we headed for Busan. Busan is the largest harbor city of Korea, with 4 million inhabitants, of which a few dozen speak English. So shipping the bikes off from here should be a snap.


Nice theory.




Det kan ikke benektes at det var mye kaos for å komme seg på en båt til Korea. For det første snakket fergeselskapene utelukkende russisk eller koreansk. For det andre har myndighetene visstnok laget endel morsomme regler, som forøvrig ikke finnes morsomme, for tollen i Vladivostok med hensikt å begrense import av bruktbiler fra Japan.

Redningen var imidlertid Jesus. Allerede før de verste hålligångene begynnte han å bli litt lei oss. Jeg tror han luktet hva som ventet om vi kom oss videre snart, dessuten var han faktisk en hjelpsom mann. Han ringte rundt og fant ut at båten fra Vladivostok også mellomlandet i Zarubina, 25 mil sørøst for Vladivostok, ved den Nord Koreanske grensen. Her var det mindre krav til stykklister, det var billigere tolldeklarasjon og prosessen tar bare 4 timer i motsetning til Vladivostok som tar fire dager.

Etter hålliångene hadde lagt seg satte vi kursen sørvesttil Zarubina og tok en stille kveld. Innsjekking var tolv dagen etter, men båten lå allerede til kai. Da vi møtte opp dagen etter ble vi sendt rett hjem, de hadde bestemt seg for å ligge på været et døgn. Været var nok egentlig ikke så ille i Korea, men det faktum at båten var så dyr å ta var kompensert med at båten var ganske sjaber så den tålte faktisk ikke så mye sjø.

Neste dag er det klart for nytt forsøk. Rett før havna stopper vi for å proviantere til sjøreisen. Handlelista er enkel; To brød, majones, russiske pølser, to liter cola og 4 agurker. Gjennomføringen ble ikke så enkel som handlelista. Foran oss i køen står det fulleste menneske jeg har sett den siste uka. Han bruker år og dag på å kjøpe alt mulig han ikke engang skjønner han handler.

Litt etterhvert ser han oss og begynner å snakke til oss. Da han skjønner vi er norske gir han oss en klem og fortsetter å handle. Etterhvert gir vi opp og er tur tur ut for å finne et annet sted å handle. Da blir han agressiv og begynner å handle for oss. Da vi forsøker å si nei blir vi truet med juling om han ikke får handle inn for oss. Da han er fedig har vi 4 liter øl, 10 liter limonade, en liter brandy, en kilo kjeks, to brød, en kilo ost, 8 agurker, og en kilo pølser. Det hele fyllte fire bæreposer. Da vi skulle reise ga han oss 3000 rubler som takk for at han hadde fått spandere mat. Så kom kameraten hans og låste han inne i varerommet på bilen sin, og kjørte han bort.
Tolldeklareringen gikk greit, og vi var på båten i løpet av 4-5 timer. Reisen gikk også fint, vi hadde nok proviant og møtte noen hyggelige russere som vi slo ihjel kvelden med, på russisk vis for siste gang. Vi seilte langs Nord Korea nedover, men vi kunne like godt vandret tørrskodd ned på de nordkoreanske kystvaktbåtene som lå med all belysning tent for å hindre uønsket besøk til Kim Jong Il’s paradis.

Korea ble et kultursjokk. Iløpet av en halv time hadde vi flere lyskryss enn på de foregående 10000 kilometrene. Vi bare ga opp etterhvert og innbillte oss fargeblindhet. Var det klart så kjørte vi, og det fungerte bra.

Fra Sokchon hvor båten la til og ned til Busan er det rundt 45 mil, noe som betyr to dagers kjøring da en ikke får reist før langt utpå ettermiddagen. Tilfeldighetene ville ha det til at da det var på tide å campe kom vi over Koreas største HOG-treff. Vi tok kvelden i nærheten, og reiste innom treffet dagen etter.

Jeg har aldri sett en mer imponerende samling HD effekter. Det var HD solbriller, HD-pusseskinn, HD-boots, HD-dasspapir, HD-frynser fra flere bølinger bøfler, HD chromepolish og *ta en Oxford-ordbok og filtrer ut substantivene og legg til HD foran så har du en liste over HD-tingene man kunne få kjøpt og folk hadde på seg*. Det var til og med Harley Davidson motorsykler der! På samme måte som at jeg mener musikkbransjen burde slutte å lage musikk og heller tjene penger på å sakesøke folk som laster ned ulovlig, kanskje HD burde droppe motorsykler og heller satse på effekter. Det kan virke som effektene er hovedinteressen til mange i menigheten uansett.

Vi så forøvrig ikke en gang en ølkork på bakken fra kvelden før og trakk konklusjonen at vi ikke passet inn, så etter at vi hadde tatt litt bilder og snakket med endel hyggelige koreanere og japanere dro vi til Busan. Byen er koreas største havneby, og huser snaut fire millioner innbyggere, hvorav over et titalls koreanere snakker engelsk. Å fikse shipping herfra skulle være en smal sak, trodde jeg.




Zarubina is a small village 250 kilometers south-west of Vladivostok. As customs in Vladivostok is a calamity you save about 4 days and 500 dollars on taking the same ferry to Korea from Zarubina compared with Vlad
The infamous, expensive and bad "New Dong Chun Ferry" that transported us. When seeing the standard on the "New" ferry, I wonder how the original was.

Zarubina by night, nice place in Kim Jong Il's backyard

The only vehicles daring to go with the ferry was our Danish bikes, and one forklift from Finland. Vehicles from the cruel north just laugh of fear.

A long ferry ride goes fast with russian friends, these guys were from Kamchatka, the famous bear-hangout in Russian Wild East
Customs finally cleared in Korea

Heil Kim Jong Il!

At HOG Rally in Korea. The most important with bikes for Koreans was that they were either the biggest, or the most expensive. HD was very popular in Korea.

"I had a flat tire just at that spot, of man I was pissed off! It was the fucking darkest moment on the trip"

Find two faults on the HOG Rally picture. Mark the envelope with "Major Error" and send to King Croesus. The first price is a pair of wool socks that was used on the first leg from Norway to Korea and was denied into the US by the homeland security


Tuesday 10 November 2009

Holligong i Vladivostok

Holligong:
–noun
a noisy or drunken feast or social gathering; revelry. Origins from Scandinavian and is highly regarded up North, but gaining popularity all over the world due to Holligong Ambassadors sent out by the Norwegian Government.


********************************************************

Riding about like we do means partying around a lot. It's a bit like in Thailand, where even running over a rat is caase for festivities. But when it's a milestone like Vladivostok, which is quite something, Holligong is called for. Seeing, however, that people have heard as little about Holiday in Cambodia as they have of serial holligongs in Vlad, culture shock is the result. People either get it or they don't.


We got there after a 3,000 mile routine ride from Irkutsk. As per usual we met some bikers who found us a place to sleep, a hostel this time. A few days were spent locating a ferry to South Korea and doing other stuff, which included having a look at the town itself. Vlad is the capitol of Russia's 'Wild East', and used to be some sort of extreme gangster-city in the 90s. Today it's just a gangster-city, and quite nice too.


Geographically speaking it is reminiscent of San Francisco, but without the gay scene. The Russians seem to be quite happy with the rampant homophobia and racism. But, once the ticket were bought and town checked out, it was time for some serious Holligong.


Our hostel had a number of guest, including a guy who lived there for free by volunteering as its manager. A nice chap who was fluent in English, Japanese, Chinese and even a bit of Swedish. He had even visited Toten in Norway when he once hitch hiked around. Looked a bit like Jesus too, quiet and wise, with a air of calm around him. The problem was that he was a tee-totalar. Another guest who shied away from drinking was Katja from St. Petersburg, as alcohol would f*** up the state of Nirvana when she was meditating. Now at the other end of the scale were I, Klaus and a Brit called John.


The first night of Holligong we hit a club and went for the booze. When the place was closing, we went to eat along with two girls, after which they drove us home. Right before 'home' we asked them to stop, so we could buy a bottle of vodka. Then we told them to leave. We weren't about to let women we hardly know take advantage of us, and besides a Holligong is sacred. Back in our flat John was still awake, so we shared the bottle with him, played music and sang ”The German Bomber Song” (http://www.youtube.com/watch?v=djuaippXifM) until 7 am. John had gotten some taste for Holligong


The day after was actually bearable. I stayed in bed all day and John said people had been slightly pissed but had taken it well. In the evening Klaus and I snuck out, like thieves in the night, and hit the same club. When it closed we were more serious about the Holligong, so we bought five bottles of wine, one bottle of vodka, a tay of eggs and 2 pounds of smoked salmon. John was still up, ready for another dose of Holligong. Then we ate, drank and started singing.


We had gotten more ambitious about that too: Yesterday we started with 15 bombers to be shot down, but today 30 bombers were in the air. When finally the RAF had downed them all we went through the Leningrad Cowboys repertoire (http://www.youtube.com/watch?v=CXP7ZeuW_T4), then onto Boney M's ”Rasputin” ( http://www.youtube.com/watch?v=kvDMlk3kSYg&translated=1). After singing the song some 23 times and smashed a few glasses it was 8.30 am. Then Jesus stormed in, and without a word tore out the loudspeaker wires. He looked angry even after having gotten that out of the way.


Katja left the next day, after having told Klaus ”You’re the asshole of the world, and show total disrespect for other people. Still, I wish you good luck and some day, maybe I can pardon you”. Jesus didn't say much, but just walked around singing the ”German Bomber Song” and cursed us for it being tattoed onto his frontal lobes by now. All John talked about was when we could pick up the Holligong again. As resident Holligong ambassadors we had proudly introduced the concept to the far eastern part of Russia, albeit not painlessly. But then meeting The Spanish Inquisition wasn't painless either.




Når en er på motorsykkeltur blir det endel feiringer rundt omkring. Det er litt som i Thailand, om det så bare blir overkjørt ei rotte nedi gata er det grunnlag for festival. Imidlertid når en når en milepæl som Vladivostok er det ikke grunnlag for hvilken som helst feiring; det er grunnlag for et serie-hålligång. Siden det er like mange som har hørt om Holiday in Cambodia som få har hørt om Hålligång i Vladivostok blir det fort kultursjokk. Det viser seg at folk enten får det i vrangstrupen eller elsker det.

Vi kom oss omsider til Vladivostok etter en mer eller mindre 5000 kilometer rutine-etappe fra Irkutsk. Vi møtte som vanlig noen bikere som fant oss et sted å bo, denne gangen et hostel. Vi brukte de første dagene på å finne oss en ferge til Korea og gjøre annet forefinnende, og selvsagt se byen. Vladivostok er hovedstaden i Russlands ”Ville Østen”, og pleide å være en ekstrem røverby i 90-årene. I dag er det bare en røverby, og i grunn ganske hyggelig her. Geografisk minner byen svært mye om San Fransisco, uten homoinnslag forøvrig. Russerne holder godt liv i homofobi og rassisme og ser ut til å trives med politikken. Når ferge var i boks og byen besett, ja da er det på tide med hålligång.

Hostellet vi bodde på hadde flere gjester, deriblandt en frivillig som bodde der gratis mot at han var en slags sjef. Han var en skikkelig skarping som snakket perfekt engelsk, japansk, kinesisk, og litt svensk. Han hadde til og med besøkt Toten på en av sine hitch-hiker reiser. Av fremtoning minte han om Jesus, da han satte seg var det som han svevde ned, han var lavmælt og vis, og det var som en Jesus-aura rundt han. Problemet var at han var avholdsmann. Andre gjester var et kvinnemenneske fra St. Petersburg, Katja, og hun var også avholds siden det ødela nirvanatilstanden da hun mediterte. I den andre enden av skalaen var det meg og Klaus, samt engelskmannen John.

Den første kvelden med virkelig hålligång gikk vi ut på en klubb og hivde innpå med begge hender. Da det nærmet seg stengetid ble vi med to jenter ut og spiste, og etterpå kjørte de oss hjem. Litt før vi var hjemme be vi dem stoppe på supern så vi kunne kjøpe ei flaske vodka, så ba vi dem reise. Vi lar oss ikke utnytte av kvinner vi ikke en gang kjenner som vil bli med hjem, dessuten er et hålligång hellig. Tilbake i leiligheten var John fortsatt oppe, så vi delte vodkaflaska, spilte musikk og sang ”The German Bomber Song” (http://www.youtube.com/watch?v=djuaippXifM ) til rundt 7 på morran. John hadde nå fått smaken på hålligång.

Det gikk i grunn ganske bra dagen etter. Jeg holdt senga hele dagen, og John kunne rapportere at folk hadde vært litt mugne på morran, men hadde tatt det pent. Jeg og Klaus lurte oss ut som tyver om natten litt utpå kvelden, og dro på samme klubb. Da det skulle stenge var vi langt mer ambisiøse med hålligånget; vi kjøpte med fem flasker vin, ei flaske vodka, ei pakke egg og en kilo røkt laks. John var også oppe og klar for hålligång. Vi spiste og drakk, og da vi var mette begynnte vi å synge. Selv på syngingen var vi mer ambisiøse; mens vi i går hadde startet på 15 German bombers som skulle skytes ned startet vi nå på 30. Da alle 30 var skutt ned av RAF begynnte vi å spille oss gjennom Leningrad Cowboys reportoaret (http://www.youtube.com/watch?v=CXP7ZeuW_T4 ) . Da vi var ferdige med Leningradgutta gikk vi over til Bonny M’s ”Rasputin” (http://www.youtube.com/watch?v=kvDMlk3kSYg&translated=1 ). Da vi hadde skålet i stykker noen glass og spilt sangen 23 ganger var klokka halv ni, og Jesus kom stormende. Han sa ikke et ord, men rev ut høytalerkablen, og selv etter det så han ikke videre fornøyd ut.

Katja reiste dagen etter. Da hun tok farvel med Klaus sa hun noe sånn som ”You’re the asshole of the world, and show total disrespect for other people. Still, I wish you good luck and some day, maybe I can pardon you”. Jesus på sin side sa ikke stort, han gikk mest bare rundt og sang på ”German Bombers” og forbannet oss for å ha fått den på hjernen. John snakket bare om når vi kunne møtes å ha hålligång igjen. Som hålligång-ambassadører hadde vi innført hålligång i Russian Far East, dog ikke smertefritt, men det var jo heller ikke inkvisisjonen heller.





Ankomst Vladivostok. Vi ble møtt av Sinus, en av de få russerne som har kjørt verden rundt på motorsykkel
Arrival in Vladivostok. A local biker called Sinus met us at the town border. He's one of the few Russians the has travelled around the world on a motorcycle.
20000 km fra Toten, 120 liter olje og 3500 liter bensin nedi gata...
20000 kilometers from Toten, 120 liters of oil and 3500 liters of petrol down the road...


Vladivostok havn.
Ville Østens San Fransisco

Kirke og minnesmerke for Tjetjenia krigen. Steintavlene i front hadde inngravert navn på falne, og de hadde spart igjen masse ledig plass slik at de har kapasitet til å krige en god stund ennå
Church and memorial for the Chechen war. The stone plates in front had engraved the names of dead comerades, and it was saved lots of free space so they can keep the war going for years without any hazzle

Vladivostok beach by night
Jeg får en velfortjent hårklipp av Sinus, utenfor en Kinarestaurant
I get a well deserved haircut of Sinus, outside a Chinese restaurant
I Vladivostok er det så bratt at det er vanskelig å holde forhjulet nedi
In Vlad it's so steep that it's hard to keep the front wheel on the ground
Russisk WW2 ubåt som senket en rekke robåter, livbåter og appelsinbåter under krigen.

Katja fra St. Petersburg var veldig blid til hun ble introdusert for hålligång og kanskje hatet oss for resten av livet

John, nyopplært hålligångambassadør som skal representere Storbritannia i Vietnam
John, just appointed as Holligong Ambassador and will represent UK in Vietnam