Vi forlater Gomel og vinner over Ukrainske grensemyndigheter

We leave Gomel and beat (figuratively speaking) the Ukraine border authorities

Stop-over’n i Gomel ble en suksess i og for seg, i den grad man kan karakterisere noe som helst av det vi driver med som en suksess. Vår mann i Gomel var gode venner med Iron Brother MCC som hjalp oss med praktiske ting som mat og parkering. Morran etterpå ordnet de avtale med lokal presse, vi byttelånte sykler, og utvekslet gaver før de ble med oss til grensen. Den eneste nedturen var at vi ikke hadde sett mer til Kaira, vi kunne trengt henne som tolk nedover selv om hun ikke snakket engelsk.

The Gomel stop-over was a succes, measured the way we measure succes. Our man there was tight with Iron Brother MCC, who helped us out twith food'n'parking and – the next day – contac to the local press, lending us thir bikes and escorting us to the border. The only downer was that we didn't get to see more of Kaira, who we'd love to have along as our translator (never mind that she didn't speak much English).

Vi stemplet oss ut av Hviterussland og så ganske lyst på ting, men det gikk jo fort over. Det viste seg at Ukrainske myndigheter er riktige vognkort-nazister, og vi manglet et vognkort. At vi manglet dette vognkortet var selvsagt helt uforskyldt, da det er bare tre år siden vi mistet det og bestilte nytt så tidlig som en uke før avreise. Av forskjellige årsaker hadde det fortsatt ikke dukket opp, så der sto vi uten vognkort.

So we cheerfully punched out of Belorussia, only to be greeted with document-obsessed-nazis in the guise of Ukrainian border officials. And one document – lost three years ago and re-ordered a week before departure, so it certainly wasn't our fault - was missing. In some sick way I actually enjoy these idiotic encounters, mainly because they tend to resolve themselves after a while (translators note; you didn't think so when stuck for 3 days at the Pakistani/Indian border, did you?).

Det høres kanskje merkelig ut, men på en eller annen bisarr måte liker jeg faktisk disse idiotiske hendelsene, for det er riktig så moro når det løser seg etter hvert, og det gjorde det på sett og vis denne gangen også.

Trikset tenkte vi, det må være å si at det grønne forsikringskortet er det eneste vognkortet siden det er veteranmotorsykler. Men neida, det var fullstendig njet, og begynte å minne litt om sist jeg slet med tollerne i Yalta. Vi får beskjed om at vi ikke kommer inn uansett, så jeg viser tolleren visumet til Hviterussland som er single entry, og sier ”problem, can not return. Tolleren bare himler med øynene.

First we claimed that the green card was the valid document, because it was a vintage bike. Nyet, nyet, nyet, just like with the customs guy in Yalta last time. No way they'd let us in, they say, so I flash the one-way visa from Belorussia, saying we can't go back either. The customs guy rolls his eyes.

Nå starter utmattelseskrigen. Vi legger oss bare til på motorsyklene og forteller at da får vi bare ble, men at vi har mat og alt vi trenger for et par uker. Tre timer senere er de så lei oss at vi kommer inn uten vognkort. Vi vant over de Ukrainske grensemyndigheter som vanlig, lykken står den vrange bi.

Now the war of attrition starts. We lay back on the bikes, saying we'll just have to stay here then, but our supplies will last us for a couple of weeks. 3 hours later they have already grown tired of watching us, and let us enter. Persistence pays off..... 

Byttelåning av sykler før avreise Gomel

Guy from Iron Brother MCC tests a Nimbus.



På tur ut av Hviterussland

Siste farvel med Iron Brothers (http://ironbrothers-by.com/)

The last goodbyes....
"O'boy, jammen flaks vi kom over grensa" sa Klaus og smilte der han sto på Ukrainsk side av grensa.

"O boy, we made across the border" Klaus said, smiling.


Turens andre dag med regn.

Second rainy day of the trip so far.

"O'boy, kjempeflaks at vi fant en bensinstasjon som tok visa" humret Klaus. "Ja, jeg var nesten helt tom for bensin" sa Tormod underfundig.


Picnic i det fri etter grensepasseringen. "O'boy, nå var det jammen godt med pølser" sa Klaus kjempefornøyd. Klaus og Tormod var nemlig kjempesultne og likte pølser kjempegodt.

Celebrating the border crossing by eating sausages.

Ankomst Kiev etter en lang dag med mange nye venner i det Ukrainske Tollvesnet

Arriving in Kiev after a long day of having acquired a lot of new friends amongst The Ukraine Customs staff

Minsk til Gomel

Minsk til Gomel

From Minsk to Gomel

Etter å ha vært turister et par dager i Lukasjenkabyen var det på tide og vende nesa videre sørover. Vi hadde vært her en uke nå. I motoren og girkassen til Klaus hadde vi defragmentert elementene slik at den kunne kjøre raskere og vi var svært fornøyd med resultatet slik at vi kunne reise videre med god samvittighet.

Having played tourists in Lukasjenkotown for a week, it was time to head south. Kalus' engine and 'box had been defragmentated and now ran a lot better, we were happy about it, and felt we could go on in good conscience.

Det meste gikk etter planen, bortsett fra at vi ikke hadde lokale penger og at bensinstasjonene ikke tok visa nedover. Fem mil før Gomel hadde vi brukt opp all reservebensinen vår, og hadde igjen nok til omtrent 20 kilometer. Det var ingen stasjoner mellom der vi var og Gomel, men derimot fant vi en bensinstasjon på kartet som lå i en landsby, 20 km øst for der vi var. Vi kjørte på noen grusveier før vi kom inntil landsbyen. Klaus gikk tom da han hadde igjen fem meter, så det var godt beregnet. Imidlertid tok de ikke visa her heller, men vi hadde nok penger til en liter bensin, så Klaus fikk litt bensin og fant en minibank ved hjelp av de lokale politimyndigheter som kjørte foran han og viste vei.

By and large things went as planned, except we didn't have any local currency and the gas stations further down south did not accept Visa. 50 k's before Gomel we were out of spare gas, and had enough left in our tanks for 20 k's. We then located a gas station in some small village on the map, got there riding gravel roads and Klaus ran dry 5 metres before the gas station. We did have enough spare change for one litre, anf the local cops led us to a banking machine.

Til tross for at landsbyen var knøttliten klarte vi å rote oss bort, og igjen kom sheriffen og eskorte oss ut og i retning Gomel. Problemet var bare at det begynte å bli sent, foruten at vi ble geleidet ut en annen vei vi kom inn, med det resultat at vi ankom Gomel fra en helt annen retning en antatt. Gomel er ganske stor by, og vi hadde ingen anelse om hvordan vi skulle finne vår kontakt, noe som er litt dumt da klokka nærmer seg 11 på kvelden.

The size of the tiny village notwithstanding, we still managed to get lost there. Again the sheriff shoed up and sent us out of town in the direction of Gomel. Entering Gomel from a different direction than planned, we were utterly lost again, had no idea about how to find our contact. And it was 11. pm.

Vi kjørte innover mot byen og hadde overhodet ingen anelse om hvor vi var, kart hadde vi heller ikke. På et tidspunkt blir vi forbikjørt av en motorsykkel med den flotteste passasjeren vi har sett på en motorsykkel så langt på turen. De vinker og smiler, og litt nedi gata står de og venter. Engelsken var noe begrenset, men Kaira som jenta heter lurer på om vi vil bli med til et bikermøtested, så vi henger oss på. Det kryr av folk og sykler der, men vi er fortsatt i villrede om vår kontakt. Etter en stund kommer en fyr med en telefon og sier det er Andrei i Minsk som skal snakke med meg. ”I think the man with the phone is your contact” sa han. Det var riktig, jeg aner ikke hva som hadde skjedd, men vi hadde nå funnet mannen vi skulle bo hos.

Then a bike with a gorgeous woman passenger overtook us, they smiled and waited further down the road. With their limited English kaira, the woman, suggested we follow them to some biker meeting place. Lots of people and bikes there, and after a while some guy comes over with a phone, on which Andrei back in Minsk says: ”I think the guy with the phone is your contact”. And thus we had found him.

Dette toget tok jeg bilde av mens jeg bensintom ventet på Klaus som var i minibanken. Toget var langt som et vondt år, noe som faktisk skyldtes at det fraktet vonde år fra Minsk til Gomel.

Picture of a very, very long train, taken while Klaus is at the banking machine.

Disse dyrene var kamikaze-biller som likte å fly inn i motorsykler. Skal si man merket de da man fikk de rett i planeten i 80 km/t. Det var litt mer anslagskraft enn i myggen som bare blir en liten rød flekk og sier nasalt "Jeg fikk så fryktelig vondt i nesa mi"

Some kind of kamikaze-bug, genetically engineered to aim at your nose while you're doing 80 kph (50 mph). Now that hurts.

Ankomst Gomel, vi ble den store attraksjonen, akkurat som den alge-infiserte isbjørnen som tidligere bodde i Singapore zoo. Bemerk Kaira (www.kairamusic.com) som hadde Gomels korteste bukser og reddet oss fra å bli flyvende Hollendere i Gomel

Arrival in Gomel, where we're suddenly the main atraction. Note our saviouress Kaira (www.kairamusic.com) with the shortest pants in town. 

Vår vert i Gomel hadde akkurat innstallert nytt kjøkken og brukte en halv time på å åpne kjøkkenskuffen. Russisk kvalitet sa han.

Our host in Gomel with his newly installed kitchen. Took him half an hour to open one of the drawers. 'Russian quality', he said.

Turister og ferie i Minsk

Det begynner sikkert å bli bra kjedelig å lese denne bloggen, det er i grunn ikke stort oppsiktsvekkende ting som skjer om dagen som er virkelig verdt å lese om. Vi har ikke hatt noen større problemer med myndigheter eller lokale røvere, vi har ikke møtt noen utpreget morsomme fylliker eller blitt ranet. Det hele har i grunn utartet seg som et rutineoppdrag så langt, inkludert et par mindre reparasjoner. Vi selv har det i særdeleshet hyggelig vi med en rekke nye og gamle bekjente, men det blir kanskje noe døvt å lese om selv om det er moro å oppleve det selv. Grunnet dette gjør vi nå et forsøk på å bringe beretningen som en fiksjons-dokumentar-novelle basert på virkeligheten:

May 4 - Tourists And Vacation In Minsk

By now this weblog may appear a bit of a boring read – not much happens that's worth writing about. We've had preciously little problems with the authorites, none with local robbers, and no particularly amusing drunks have entertained us. All in all it's just routine, including some minor repairs.

We've had a great time old and new acquaintances, but that's probably not as much fun to read about (translators note: I dare say....) than to actually experience. Therefore we'll try to write the blog as a reality-based fiction-documentary-novel (which the translator - horrified at the prospect of having to write all that drivel in English – decides to write down as a fact-filed list instead):

Den kjedelige beretningen fra virkeligheten om to forkomne nordmenn i det store utland fullt av russere som heter Oleg og er glad i fisk fortsetter i Minsk. Hovedpersonene Klaus og Tormod har nå reparert seg ferdig i Minsk, i hvert fall for noen kilometer, og er i godt humør og bevilger seg litt ferie for å være turister.

”O’boy, i dag og i morgen vil jeg være turist” sang Klaus der han satt på den slitne trekrakken mens tunga hang ut som på en glad Sankt Bernards hund. ”Det er jammen dumt jeg ikke har med den svært slitte og altfor trange svarte dressen og flosshatten hvor stoffet er slitt av på kanten av bremmen, for da kunne vi også fått oss noen damer” fortsatte han ivrig. Tormod satt ved siden av sykkelen sin og hadde akkurat tappet den for lunken olje og satt med fingeren inni dreneringshullet som fortsatt var vått, varmt og glatt etter olja som fortsatt sakte sivet ut. ”Ja, det hadde vært godt, men det går neppe siden du glemte dressen, og jeg kun har denne slitne Quicksilver-shortsen som er så tynnslitt at pungen henger til tørk”. Han så ned på shortsen og tenkte på de 25 landene og 6 årene som shortsen hadde vært med han i. Nå nærmest hang den ned i laser, som dåsa på et gammelt ludder som hadde tjent til sin pensjon blant negrene i Bronx. ”Det blir vel til at vi må sitte på hotelrommet og runke så det freser i taklampa igjen”. ”Neida, dette blir bra, vi kan i hvert fall se et par museer, ta en øl og sitte og se på damene” sa Klaus. ”Ok, så går vi da” sa Tormod.

Repairs finished, the duo is in good spirits and decide to play tourists for a while.

Klaus, cheerfully: ”What a pity I'm not dressed in my too-tight black clothes, they'd be perfect for chasing girls”.

Tormod (finger inexplicably stuck in engine sump hole after the lukewarm oil has been drained): ”Doesn't look good, I only have my 6-years-old-and-they-have-seen-25-countries worn-thin shorts. Guess it's another night back at the hotel taking advantage of ourselves.”

Klaus: ”Nah, it'll be okay, we'll see some museums, have a beer and ogle the ladies.”

Tormod: ”Ok then.”

Andrei gives them a lift to Hotel Orbits, and they decide to go see an exhibition about The Great Patriotic War (a.k.a. WW2).

Klaus og Tormod fikk sin gode venn Andrei til å kjøre seg fra verkstedet og ned til Hotel Orbita, som Tormod hadde bodd på i sine yngre dager da han hadde vært en ung og lovende motorsyklist. De sjekket inn og både forventningene og mulighetene hang som sennepsgass i lufta. ”O’boy, nå drar vi ned til sentrum og ser på museer for den store patriotiske krigen!” sa Klaus ivrig. ”Kjempeide” ropte Tormod tilbake, tunghørt som han var etter mange år på motorsykkel. ”Dessuten har jeg kjempelyst på å spise pizza og se KGB bygningen” la Tormod til mens han logret med øynene.

De hoppet på undergrunnsbanen på Pushkinskaya. Metroen var full av Hviterussere som likte å ta metro. ”O’boy, her var det jammen mange mennesker” sa Klaus og kjente det dirret av spenning i hele kroppen. Han hadde nemlig aldri tatt metro i Minsk før. ”Ja, her var det mange mennesker” sa Tormod. ”Det er jo akkurat som da søplebilen kom hver torsdag hjemme på Toten!” og tenkte lykkelig på sin barndom. Etter fire stopp hoppet de av igjen.

Først spiste de pizza nede på Fransikaya. ”O’boy , dette er den beste pizzaen jeg har spist noensinne!” sa Klaus og smilte fra øre til øre. Han hadde nemlig to ører. ”Ja, den var kjempegod” sa Tormod like fornøyd. ”Kom, nå går vi til museet for den stor patriotiske krigen” sa Klaus. ”Ja, la oss gå” sa Tormod og gledet seg kjempemye.

På museet var det mange bilder av krig og grusomheter. ”Krig er jammen grusomt” sa Klaus. ”Ja, jeg skulle ønske det var fred i verden jeg” sa Tormod. ”Ja, jeg og. Da jeg ser hvor grusomt krig er vil jeg slutte å samle på militærbiler og våpen, det er jo laget for å drepe snille mennesker” sa Klaus ettertenksomt. ”Ja, jeg skal selge begge panservognene mine selv. Jeg har ikke samvittighet til å ha dem så jeg sender dem til Sri Lanka da jeg kommer hjem” sa Tormod. Begge var tydelig rørt av inntrykkene de hadde fått.

They then take a crammed subway from Pushkinkaya to Fransikaya, have a pizza that both agree is great, and go see the exhibition, at which there are quite many pictures of war and related mayhem.

Klaus: ”War is really horrible.”

Tormod: ”Yeah, I wish the was peace on Earth.”

Klaus: ”Me too. Now that I see how horrible war really is, I'll stop collecting military vehicles and weapons, seeing that they are made for maiming and killing people.”

Tormod: ”Yes, I'll sell both of my armoured cars. My conscience cannot bear that I own such thing, so I'll send them to Sri Lanka as soon as I get back from this trip.”

Litt triste, men glade for lærdommen de hadde fått gikk de ned til den stor KGB bygningen lenger nedi gata. ”O’boy, det var jammen en stor og fin bygning” sa Klaus. ”Ja den var flott, jeg tror jeg ønsker å fotografere den” sa Tormod. Etter å ha tatt noen bilder kom en soldat med maskingevær og lurte på hva i helvete de drev med. ”Tourist” sa Tormod og soldaten sa ”Njet fotografi”. ”Unnskyld, jeg visste ikke at det var forbudt, jeg lover aldri å gjøre det mer. Jeg er så fryktelig lei for det” sa Tormod, så reiste de tilbake til hotellet.

Sad, but also uplifted at having learnt so much, they pass by the KGB building down the street. When Klaus takes a picture of it a soldier with a submachine gun ask what the f*** he's up to. ”Nyet photography!” Klaus apologizes sincerely and they return to the hotel, agreeing that it had been a great day.

”O’boy, dette var en kjempefin dag” sa Klaus. ”Ja, det har vært kjempegøy, og så har vi lært at krig er grusomt” sa Tormod og var tydelig fornøyd med dagen. ”Men nå legger vi oss, så er vi friske og opplagte for nye eventyr i morgen” sa Klaus. Klaus hadde liksom alltid vært så lur han.

Utenfor Museet for den Store Idiotiske Krigen, et museum som handler om hvordan Stalin vant over Hitler simpelthen fordi han hadde større bart

Outside the museum for The Great Idiotic War, a museum dedicated to the fact that Stalin beat Hitler because his moustache was bigger.

Russernes Iwo Jima

Olga Barkova på sine eldre dager. Bilde tatt av bilde på museet som var tatt av orginalbildet ved KGB's nasjonale statsarkiv og nekrologtrykkeri

Olga Barkova in her later years. Picture taken of museum picture copied from original picture at KGB's national archives & obituary printing facility.  

Hesten som ble slått ihjel i "Forbrytelse og straff". Rascholnikov kan skimtes rett bak hjørnet til høyre i bildet om en ser på speilbildet i glasskåret som ligger til venstre på bildet

(you guys are getting silly....)

Kanonen Stalin skjøt Hitler med

Dreibenken som Stalin brukte da han dreide sin første dass i rustfritt stål for å imponere Lenin for senere å ta makten

Stalin's lathe used when he turned his first stainless steel toilet in order to impress Lenin.

Satan flytter inn i clutchhuset og girkassen, vi flytter inn i Andreis verksted

(Trakai til Minsk, søndag 3. Mai)

Vi dro fra Trakai og inn til Vilnius for å hente de Hviterussiske visumene våre, samt noen eiendeler etterlatt hos Natasja. Sheriffen hadde nok vært med på motorsykkelsesongåpningen i Vilnius tidligere, for de hadde tatt posisjon overalt med promillemaskinene sine dagen derpå. Med vår effektivitet da det gjelder avreiser om morgenen var uansett ikke det noe problem.

May 3 – Trakai To Minsk

Satan Moves Into The Clutch Housing

We went from trakai to Vilnius to pick up our Belorussian visas, plus some stuff we'd left with Natasja. The Law had been at the bike parade, and set up DWU checks all over the next day, but considering our usual effectiveness when it comes to early departures, it was not a problem.

Still, after such a hard night our built-in biological GPS was not really up to speed, so we started doing one-way streets big-time, and usually the wrong way. When The Law finally caught us I said I was really sorry, and figuring that writing a ticket to a bloody foreigner translated into too much hard work, he just told us to turn around. Which we did, without wondering whether he meant that it in a literal sense or some other way.

Den menneskelig GPS var imidlertid noe redusert etter en hard natt, og vi kjørte tre enveiskjørte gater etter hverandre, selvsagt feil vei, før sheriffen kom og tauet oss inn. Jeg beklaget meg på det dypeste, og siden sheriffen ikke snakket stort engelsk var det mer behagelig for han og strengt si ”Turn around” i stedet for å skrive ut en bot. Vi snudde syklene og kjørte andre retningen, uten å filosofere noe mer om det var noe annet han egentlig mente med ”Turn around” som subsidiær oppgjørsform.

Waiting is part of the game when you're travelling like this. Here we're waiting fro Andrei.

Here's Klaus waiting for something good to happen.....

....but instead he has to work on a persistent clutch problem. Andrei's worshop has hadthese very Nimbuses in here before.

Just having crossed the Belorussian border.

Den Hviterussiske grenseovergangen gikk noenlunde greit, vi brukte rundt en time, noe som er helt greit. Et par mil fra Minsk kontaktet vi Andrei, og da var han fortsatt på grensen. Dette var også historisk, vi hadde ankommet Minsk før han vi skulle møte, selv om vi hadde reist fra samme sted. Da Andrei krysset grensen tok det tre timer (!), så det ble litt venting utenfor byen før han kom.

I løpet av dagen hadde det blitt noen halvseriøse problemer med Klaus sykkel. Satan sjøl hadde flyttet inn i girkassen og clutchhuset, den romlet, bråkte seg både om dagen og natten og nektet å stå i gir.

Men lykken står jo den kjekke bi. Jeg hadde hatt delvis samme problem på min sykkel så vi visste litt hva som foregikk. Dessuten hadde Andrei utvidet Renault-verkstedet sitt og flyttet til et nytt og større lokal, slik at vi hadde hele hans gamle verksted til disposisjon for både soving og reparering.

Mandag røsket vi ut motor med girkasse, og spredde det deretter utover verkstedet etter beste evne. En av de geniale tingene med Nimbusmotoren er at man må ta ut veiv for å demontere clutchen, slik at vi også like godt kunne ta ut stempler også i samme slengen for å se hvordan de følte seg etter en rekker varmeskjæringer i forbindelse med tidligere problemer.

We managed to cross the border to Belorussia in one hour, which was cool, but Andrei, whom we'd be meeting there and who had done the same trip we had, spent 3 hours getting across. So we waited and waited.

During the ride Klaus' clucth had stateed to moan and rumble, and the gears wouldn't engage, presumably because Satan had set up residence in the clutch housing. Now I had just fixed a similar problem while in Copenhagen, so we knew how to handle this. Fortunately Andrei's new renault workshop was big enough for us to sleep there too, so Monday morning we did our very best to cover the whole floor with Nimbus parts.

One great thing about the Nimbus design is that you have to take out the friggin' crankshaft to service the clutch, so we had a look at the pistons and cylinders, just to see their state after all the previous seizures. Anyway, it looked like the clutch diaphragm had had some sort of Rwanda-style domestic dispute with a roller bearing, despite both parts being brand new when we left. In a few days we had the damaged clutch part welded up and had replaced the bearing and whatnot, and a short test ride suggested everithing was ok. Hope the Gods in charge of motorcycle innards are in a good mood, and that they will remain so.

Trykkplaten hadde spist opp store deler av utløselageret i girkassen, og utløselageret i girkassen hadde som gjengjeld spist opp store deler av trykkplaten. Det så ut som de mer eller mindre hadde hatt krig inni der. Dette til tross for at begge delene var nye, og det ble brukt opprettningsdor ved sammenstilling. Imidlertid kan det tenkes at delene har frastøtt hverandre, det er nemlig av og til sånn med nyretransplantasjoner, så da er det vel sånn med deletransplantasjoner også skulle jeg tro.

Videre var det noen grimme spor i skiftestiften i girkassen. I løpet av tirsdagen fikk vi dreiet av skiftestiften og laget et styrespor, clutchplaten ble sveiset og re-maskinert og utløselageret hadde vi heldigvis tatt med i reserve. Onsdag var alt satt sammen og prøvekjørt, og så langt ser det bra ut. Gudene vet imidlertid hvor lenge det holder, men tenker en positivt nok er jo gudene gode.

April 30 to May 2 - Adventures In Kaunas

På eventyr i Kaunas

Kaunas 30. April til 2. Mai

Vår mann i Kaunas, Oleg, var ikke tilbake i byen da vi ankom utpå ettermiddagen. Han hadde derfor sendt et par andre bikers til å hente oss, der i blant Igor som var et skikkelig råskinn. En gang i tiden hadde han nærmest vært nabo med oss, han hadde nemlig vokst opp i Murmansk, som bokstavelig talt er en strålende grenseby til Norge.

April 30 to May 2

Adventures In Kaunas

Oleg, our man i Kaunas, had sent some guys to pick us up on his behalf, one of them being Igor (formerly of Murmansk, right next to Norway). He took us to a cheap motel and after some r&r we went to the Brothers In Law MC's new club house. Audun opted out of this, as he had to get up early and ride home.

Oleg hadde fikset et svært billig motell til oss, og Igor tok oss dit. Etter en dusj og et par timers r&r kom Igor tilbake og hentet oss. Han tok oss med til åpningen av Brothers In Law MCC’s nye klubbhus. Audun ble dessverre ikke med da han skulle opp igjen svært tidlig å kjøre hjem.

Klubbhuset var stort og flott, og det kom en mengde gjester fra forskjellige klubber. En av bikerne som var der var svært lik en eiendommelig kar fra Gjøvik, som er berømt for å reise til Hamar for å gå med dameklær uten at jeg tror det var noen relasjon. 

Igor hadde tydeligvis fått i oppgave og kjøre oss både til og fra festen. Han sa at siden det var 0,5 i promillegrense så var det greit å drikke litt på starten for så og holde opp en stund og kjøre hjem.  Det ble derfor en del drikking på starten, uten at det liksom ble noe slutt på det. Rundt klokka 11 kjørte Oleg oss hjem, og ble med oppom og tok en vodka. Da innså han imidlertid at han faktisk var for full til å kjøre videre slik at han måtte ringe assistanse og få hentet både seg selv og bilen. Men kjørte oss hjem, det gjorde han

Big and nice clubhouse, one of the guests was a chap looking very much like some oddball back in Gjøvik, who used to go Hamar and walk around dressed up like a lady. Though there's probably no connection. Anyway, Oleg was supposed to take us back from the party there by car, and therefore supposed to stay somewhat sober. Suppose the plan only worked out in part, as he drove us back, but then got even more drunk and had to call someone to come and pick up him and the car.

Fredagen forløp svært stille. Utpå kvelden reiste vi opp til Road Hogs klubblokale som var under bygging og møtte igjen Oleg, og ikke minst Andrei Moisev fra Minsk som vi ble kjent med i 2006. Dagen etter skulle det være sesongåpning i Minsk så vi tok tidlig kvelden og klargjorde ferden sydover igjen, denne gang uten Audun.

Friday was quiet. By evening we went to Road Hogs clubhouse-under-construction, met up with Oleg and – in particular – Andrei Mosiev from Minsk, a guy from back in 2006. Tomorrow there was another 'opening of the motorcycle season' for us to attend, so we got ready for tomorrows ride south – now without Audun – and crashed early.

Klaus filming the bike parade going from Kaunas to Vilnius.

Smol with KCCD sticker on his Gold Wing.

Sesongåpning Vilnius

Lørdag 02 April,

Det var duket for sesong åpning i Vilnius, så vi kjørte nedover rundt klokka 11. Det gikk knirkefritt de stakkarslige ti milene, og i Vilnius fant vi utrolig nok frem til samlingsstedet uten stor problemer, selv om vi ikke hadde en anelse om det var, og langt mindre vett til å forsøke å finne det ut på forhånd.

På samlingsplassen traff vi igjen Igor fra Riga, Hellboy og hele den gjengen. Den originale Igor fra 2006, aka SMOL dukket også opp med Goldwingen sin, like festlig og cowboy som sist jeg så han for tre år siden. Ellers kom også Shrek, Laima og Krokodilka, og hele gjengen fra Vorai og Road Hogs, foruten mange hundre andre.  Det er utrolig hvor mange venner man får nedi her.

Official Opening Of The Motorcycle Season In Vilnius

Leaving at about 11 we rode the 65 miles to the gathering point, finding it easily without even having tried to figure out where it was. Again we met Igor, Hellboy and the rest of the gang. The original Igor of 2006 a.k.a. SMOL and being the same party-cowboy as he was 3 years ago, showed up on his Goldwing. As did Laima, Krokodilka, Shrek, the Vorai gang and the Road Hogs gang.

The Propaganda Machine, a Dnjepr or a Urinal, f*** should I know.....

Laima, krokodilka and Wild Rabbit at Trakai.

Delightfully  named Krokodilka on Klaus' Nimbus.

Under paraden gjennom byen mistet Klaus tanklokket sitt men fant det heldigvis igjen i noe patinert tilstand. Paraden gikk i og for seg fint for seg, bortsett i fra noen scooter-helveter som kjørte like målrettet som bikkjer går. Opp og ned i fart, frem og tilbake, sikk-sakk.  Det var nesten så en håpet en av dem skulle sakke da han burde sikket slik at han ble bent frem overkjørt og havnet i scooter helvete og måtte kjøre en helvetes scooter med scooter-satan selv til dommedag. Som SMOL sa etterpå, ”I wanted to kill them!” 

Klaus lost his gas tank lid (but found it again, slightly worse for wear (the lid, not Klaus)), and aside from some jerks mucking about the parade on scooters, the parade went fine. Hope said jerks end up in Scooter Hell and will have to ride a hellish scooter from then to all eternity. SMOL said he wanted to kill them....

Another KCCD sticker equipped Goldwing, this time from Rolling Anarchy Minsk. 

Nice custom Dnjepr, built by a guy we got to know in Vilnius.

Friend from Riga in his H-D massage chair.

Nice and simple bobber style bike.

Local ZZ Top cover band.

Lost my soft-ice (sob...).

Etter paraden tok vi middag på Belmontas www.kuk.lt sammen med Riga-ligaen. Smol spanderte en fortreffelig middag og etter maten reiste noen av dem hjem til Riga, noen av dem ble igjen i byen mens vi reiste ut til Trakai www.kuk.lt , en innsjø litt utenfor byen. På Trakai møtte vi Laima og typen hennes, Shrek med kone, Krokodilka og noen andre bikere som vi tilbrakte natten sammen med og hadde det langt triveligere enn campingplassverten. Han fikk først dilerium for vi ikke hadde registrert oss da vi kom, for helt sikkert å få nok et dilerium da han måtte rydde opp dagen etterpå

After the parade we rode to Belmontas (www.kuk.lt) with the Riga gang. SMOL treated us to a dinner, after which we headed for Trakai to meet Laima and her significant other, Shrek & wife, Krokodilka and some other bikers, with whom we got along a lot better than we did with the campsite manager. He had freaked out when he found out we hadn't registered on arrival, and would likely throw another tantrum when he realized he'd also have to clean up the mess we left.

April 28 to 30. Riga to Vilnius

The very Sukhoi (ok, maybe) that shot down that South korean 747. Find 3 things wrong here.

Riga til Vilnius, Kong Krøsus møter Kong Alkohol hos Vorai MCC

Tirsdag 28.-Torsdag 30. April

Grytidlig på morran, rundt klokka 1300 fikk vi endelig reist ifra Latvia. Igor kjørte sammen med oss til den Litauiske grense for å være helt sikker på at han ble kvitt oss. Litt nedi Litauen stoppet vi ved flykafeen/motellet der det står henslengt en del russiske dritere av noen flyr, sånn for nostalgiens skyld. Denne gangen hadde de fått satt opp skilter slik at vi kunne se hva slags fly det var, og Sukhoien der var visst berømt for å ha skutt ned en Sør-Koreansk 747. Det var ikke vanskelig å se at det var akkurat denne som hadde skutt ned 747’en, for malingen var ganske slitt. I det hele tatt måtte nok alle flyene der ha minst et malingsstrøk før de kunne fly igjen.

April 28 – 30.

Riga To Vilnius – King Croesus Meets King Alcohol At Vorai MC

At the crack of 1 in the afternoon we finally got on our way, Igor following us to the Lithauanian border so he'd be sure he got rid of us. A wee way down there we stopped at the airplane café/motel where som dilapidated Russian fighter jets are scattered around just for old days' sake. This time they signs in front of them – seems the Sukhoii was famous for having downed a South korean 747. Not hard to figure out that this was the very plane, because the paint was worn. They all needed a paint job to become airworthy again.

Natasja, Alex's mum, ready to cover Klaus' behind.

Local bikers in Vilnius.

Igor leaving us at the border.

Jeg husket nok litt feil, for det var visst 30 mil og ikke 20 fra Riga til Vilnius så vi kom frem ganske sent på kvelden. Krokodilka som vi hadde blitt kjent med i 2006 hadde ordnet overnatting for oss hos Alex mor. Alex var en berømt motorsyklist som kjørte seg i hjel i 2005, og de mage av våre venner i Baltikum kjente han godt. Gamleomor Natasja tok oss vel imot og visste knapt hva godt hun kunne gjøre for oss.

My memory probably failed me, it was 190 rather than 130 miles from Riga to Vilnius, so we didn't make it until very late in the evening. Krokodilka, a woman I met in 2006 had fixed for us to stay at Alex's mother. Alex was a famous motorcyclist who was killed on a bike in 2005, and many of our baltic friends knew him well. Granny Natasja bent over backwards to help us out.  

Out of gas....

Klaus and Oblius. Now that's what a prez is supposed to look like.

Vi ble en natt og søkte visum til Hviterussland på morgenen. Planen var å dra umiddelbart til Kaunas mens vi ventet på visumet. Imidlertid traff vi noen lokale, dog ukjente bikere nedi gamlebyen som inviterte oss til Vorai MCC’s ( www.voraimc.lt )klubbhus på kvelden, noe vi selvsagt ikke klarte å takke nei til. Turen til Kaunas fikk bare vente til dagen etterpå.

We stayed one night and applied for visas to Belorussia in the morning, intending to ride to Kaunas right away. However, some bikers we met the old part of town invited us to Vorai MCC's club house (www.voraimc.lt) for the evening, so Kaunas had to wait until later.

Det kom riktig så mange folk i løpet av kvelden, blant annet Oblius som var president for alle Voraiklubbene i Litauen. Olblius hjalp oss med kontakter i Hviterussland, Ukraina, Russland og Kazakhstan, foruten at han forærte oss et godt russisk kart. De vokser rett og slett ikke på trær, i hvert fall ikke utenfor den sibirske løvskogen, så det var en kjærkommen gave for oss som ennå ikke har kommet til GPS’en tidsalder.

Lots of people showed up during the evening, one of the Oblius, prez for all the Vorai clubs of Lithauania. He supplied us with contacts from there to Kazakhstan as well as a Russian road map. The latter aren't all that easy to get hold of, so for GPS-luddites like us it was a nice gift.

Til tross for at vi hadde en grusomt hyggelig kveld gikk for øvrig ikke alt på skinner, vi fikk et brutalt møte med Kong Alkohol den kvelden. Han hadde tatt plass i ei flaske lokalt brennevin og i ei vodkaflaske vi hadde med som visittgave. Kong Alkohol spratt brautende og påtrenge ut og ga helt faen. Da vi la oss lo ikke Audun hele veien fra soverommet til toalettet, derimot spydde han hele veien. Morgenen etter våknet jeg med en forstuet arm og et kne som det var borte noen store kjøttbiter av. Etter blodflekkene på gulvet å dømme måtte jeg ha falt ut av toetasjessenga på et eller annet tidspunkt uten å huske noe som helst. Heldigvis hadde Vorai en rekke prospekts som kunne rydde opp, så alle var like blide og skjøt enige om at det ikke var stort å snakke om. 

Despite all of us having a jolly good evening, Audun also had some quarrel with King Alcohol, and next morning i woke up with a sprained arm and a bloody knee. Judging by the blood on the floor I'd fallen out of the doubledecker bed, but in my drunken stupor i couldnn't racall any of that. The Vorai prospects cleaned up nicely and thought nothing of it. 

Vorai MCC club house.

Leaving Vorai.